Mens regjeringen forrige uke kunne juble for at Norge ble valgt inn i FNs sikkerhetsråd, foreslo deres største parti å nærmest avskaffe asylretten ved Norges grenser. Høyre vil heller skyve ansvaret over på andre land.
I kjølvannet av seieren i sikkerhetsrådet, som har kostet Norge blod, svette og hundretusener av kroner i rosa sokker, kan man lure på om det er slik Norge skal bli en ledestjerne for internasjonalt samarbeid og respekt for folkeretten.
Vel ett år før stortingsvalget drar Høyre innvandringskortet. De har ikke bare blitt påvirket av Frp, de vil visst være Frp.
Høyres innvandringsutvalg vil innføre en handlingsregel for innvandring. Omtrent slik vi jobber med Oljefondet. Men partiet som er opptatt av penger og skatteletter, har glemt en viktig ting. Asylpolitikk handler ikke om penger. Det handler om mennesker på flukt.
I denne debatten vil ikke Høyre at vi skal la oss påvirke av internasjonale kriser, men ha stø kurs, samme hva som skjer rundt oss. Med andre ord skal vi ikke ta hensyn til barna som er strandet i Moria-leiren i Hellas. Ei heller tenke på hvordan coronakrisen påvirker flyktningleirer over hele verden, hvor mulighetene for håndsprit, enmetersregler og pleksiglass er hakket færre enn her.
Ove Trellevik, Høyres innvandringspolitiske talsperson, vil gjerne at Høyre skal gå til valg på å ikke ta imot kvoteflyktninger. Og Henrik Asheim, leder i Høyres programkomité, vil at Norge som hovedregel ikke skal gi asyl i Norge, men heller inngå avtaler med «trygge tredjeland».
Jeg skammer meg over landet mitt
Det virker som at krefter i Høyre ikke vil at Norge skal delta i FN-samarbeid om verken asylsøkere eller kvoteflyktninger. Dette er en farlig tankegang.
Det siste verden trenger nå er at land som Norge går foran og sier «hvem som helst, bare ikke oss».
Konsekvensene av en slik politikk ser vi allerede i land som Libya. Her har EU, med støtte fra Norge, betalt 3,7 milliarder for å bremse flukt over Middelhavet. Mye av pengene havner i lommene på militsen, som torturerer og utnytter flyktninger og migranter. EU fraskriver seg imidlertid ansvaret.
Politikken som Høyre foreslår er en oppskrift på mer humanitær krise og mindre samarbeid, der fattige land skal ta en enda større byrde enn i dag. Det er en politikk som baserer seg på teorier som ser forlokkende ut på papiret, men som ikke lar seg gjennomføre dersom vi er seriøse på å opprettholde våre menneskerettslige forpliktelser.
Vi trenger en asyl- og innvandringspolitikk som forholder seg til virkeligheten, og som setter barn og menneskers rettigheter i sentrum. Ikke fordi vi vil at alle skal komme hit, men fordi vi vil ta vår del av ansvaret og fordi det en gang kan være vi som trenger hjelp.
FNs flyktningkonvensjon, slik den ble utformet etter andre verdenskrig, er ikke perfekt. Og den løser ikke alle utfordringer. Men den har et snev av sivilisasjon i seg, et mål om å sikre flyktninger tilgang til de universelle menneskerettighetene som jeg og du nyter godt av.
Dersom forslagene fra Høyre blir vedtatt politikk, sier de takk og farvel til solidaritet med de landene som mottar flest flyktninger. Og de sier farvel til sin egen troverdighet om at folkeretten og menneskerettighetene skal ligge til grunn for Norges internasjonale engasjement.
