Høyrebølgen har mistet kraften

Den hissige høyrebølgen har mistet kraft og vitalitet. Jonas Gahr Støre besto prøven i sitt første valg. Samtidig har en ny kraft i norsk politikk sprunget ut. Etter et langt liv i kulissene får Miljøpartiet reell makt.

Kommentar

Etter tretti år ser det ut til at den norske høyrebølgen ebber ut. Resultatene fra kommune- og fylkestingsvalgene viser at Høyre og FrP samlet får en betydelig tilbakegang sammenliknet med stortingsvalget for to år siden. Da nådde høyrebølgen sin topp med en oppslutning på 43 prosent. Nå kan resultatet svikte med så mye som tolv prosentpoeng. Med unntak av Stavanger glipper makten i de store byene, men også i de mellomstore er det mange steder markant svikt i oppslutningen. I mange byer er nedgangen for Høyre så sterk at det må ryste hele partiet og statsminister Erna Solberg. At Frp går ned fra et meget lavt nivå viser at høyrebølgen ikke lenger har skumtopper. Det bekreftes av at særlig Høyre mange steder går sterkt tilbake i de bastionene partiet erobret på Vestlandet. I flere byer må resultatet kunne kalles katastrofale.

Det som skjer på venstresida, og i det grønne politiske rommet, er nesten like markant. Senterpartiet gjør et bemerkelsesverdig comeback. Og fra en tilværelse langt fra maktens saler, springer Miljøpartiet fram som en av valgets vinnere. Det er oppsiktsvekkende at et parti på så kort tid, og med et lokalvalg som rampe, kan stå fram som en ny maktfaktor i norsk politikk. I Oslo vil Miljøpartiet De grønne høyst sannsynlig komme på vippen i bystyret og holde Raymond Johansens politiske skjebne i sine hender. På lengre sikt — dvs. etter stortingsvalget om to år — kan det skje at MDG får en liknende posisjon når regjeringsmakta skal fordeles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De grønnes framgang er tydeligst i de store byene der det er mange skoleelever og studenter. Bakgrunnstall fra meningsmålingene viser at MDG stjeler velgere fra nesten alle partier, men prosentvis rammer det Venstre og SV hardest. Det mest markante trekket er likevel at de grønne har klart å mobilisere nye og unge velgere. Om man ser dette i sammenheng med de røde partienes framgang, kan vi være vitne til at «generasjon likegyldig» ikke lenger er så likegyldig. Ungdom, som tidligere var både konservative og konforme, kan ha snudd og straffer nå foreldregenerasjonen for manglende framgang i de livsviktige miljø- og klimaspørsmålene.

Arbeiderpartiet er tilbake med fornyet styrke. I ukene og månedene før valget viste meningsmålingene en stadig synkende kurve for Jonas Gahr Støre og partiet. Fallet var så markant at det ble snakket om at Støre kunne stryke til sin første prøve som partileder og statsministeremne. Slik gikk det ikke. Tvert imot er resultatet så godt at det peker mot et regjeringsskifte om to år. Det er grunn til å merke seg at Ap har tatt full kontroll over gamle bastioner. Det gir gode posisjoner foran neste valg.

Når dette skrives er det ut til at SV slapp med skrekken. Den framgangen partiet håpet på uteble, og neste valg blir en thriller som vil handle om overlevelse. Audun Lysbakken har ikke klart å modernisere og utvide SVs politiske program og profil, slik han lovet da han ble valgt til leder i 2012. Høyre stjal SVs rolle som skoleparti, og i MDG går de grønne verdiene dypere. Når hverdagen setter inn i flyktningsaken, vil det også bli tydeligere at SV mangler en markant integreringspolitikk.

Under TV-debattene før valget kunne det imellom være vanskelig å få øynene opp for Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum. Når andre overkjørte ham, kunne Sp-lederen virke litt som gutten som hadde solgt smør og ingen penger fått. Det er en god påminnelse om at valg sjelden vinnes i TV-ruta alene. For Sp er det andre arenaer som teller mer, og det viser det meget gode valgresultatet. Partiet er nå det eneste som har det man kan kalle en dyp distriktspolitikk. Sp møter liten konkurranse på sitt politiske kjerneområde, og Høyres og NHOs krav om rasering av kommunestrukturen har i seg selv vært god drahjelp. Senterpartiet er tilbake i form, og Slagsvold Vedums gode glis er fortjent.

Venstre og KrF beveger seg mer sidelengs enn i noen annen retning. Knut Arild Hareide ble valgets muntrasjonsråd i rollen som kristen kvikkas. Rollen ble likevel nokså dårlig betalt. Slik endte det også for Trine Skei Grande og Venstre. Hun tok det ene nokså dramatiske oppgjøret med Rasmus Hansson etter det andre, men fikk ikke belønning for det. Det viktige spørsmålet er om høyrebølgens avmatning og eget valgresultat nå vil føre til nytenkning i sentrum. Hareide er på glid i en pågående flørt med Ap-leder Støre, mens Skei Grande ikke har rikket seg. I Venstre er skepsisen til Arbeiderpartiet hard og tung som betong. Det blir ingen forståelse mellom Ap og Venstre så lenge Trine Skei Grande er Venstres leder.

De fleste politikere sto i går kveld fram og minnet om at dette har vært et lokalvalg. Likevel vet alle at så dramatiske resultater vil ha stor tyngde i tida fram mot 2017 og stortingsvalget. Valget har svekket både partiet Høyre og Erna Solberg personlig. Partiet er nødt til å gå i seg selv for ikke å risikere nye tap. Partiets økonomiske politikk, med vekt på skattelettelser for de rike, er ikke bærekraftig i velgermarkedet. Høyre mangler også tillit når det gjelder livsviktige spørsmål som arbeidsledighet og omstilling.

Stort lettere er det ikke for Siv Jensen og Frp. Det elendige resultatet i Oslo — landets største og viktigste valgkrets — viser at partiet er i ferd med å bli marginalisert i de urbane sentrene. Frp er i økende grad et utkantparti. Oslo er dessuten en verkebyll fordi lokalpartiet styres av den avgåtte høvdingen Carl I. Hagen. Han har helt mistet kontakten med sin egen grasrot. Politisk er han blitt den omvendte Midas, alt Hagen tar i blir til gråstein. Som om ikke det er nok, har Siv Jensen urolige politikere som Per Sandberg i sin nærhet.

Høyrebølgen er kraftig svekket, men den er ikke død. Det store spørsmålet er hvordan sentrum og venstre skal finne hverandre for å utvikle og gjennomføre en ny politikk for landet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook