Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Høyrepopulismen kan ikke ties i hjel

Den må bekjempes med argumenter, fakta og politikk som virker. Taushet er gift.

Kommentar

Jeg var til stede da Anders Lange den 8. april 1973 i Saga kino i Oslo ropte til de frammøtte: «Så spør jeg dere: Vil dere at vi skal danne parti? Rekk hånden i været!». Min ble liggende, antakelig med neven knyttet. Daværende sosialist og student Egeland var i kinosalen som nysgjerrig observatør: Kan Lange – mannen med Hundeavisen, røtter i Fedrelandslaget og et tydelig forsvar for apartheid – virkelig skape en ny politisk bevegelse? Begeistringen i Saga kino gjaldt helt andre spørsmål. Folk var lei av den sosialdemokratiske formynderstaten med sine skatter, avgifter og sitt kontrollbyråkrati. Begrepet var den gang helt ukjent, men de gjorde opprør mot det politisk korrekte. Samme høst suste Anders Langes Parti – seinere omdøpt til Fremskrittspartiet – inn på Stortinget med fire mandater.

Lærdommen fra kinomørket denne vårdagen er særlig dette: Du skal ikke forveksle dine egne politiske verdier og forventninger med det som rører seg i tida. Det du ser kan romme mer enn bekreftelse. I 1973 var tidsånden radikal. Vi var midt i 68-generasjonens mest dynamiske periode der det ble skapt gjennombrudd for ideer som slo rot og utviklet seg videre: Likestilling og feminisme, antiimperialisme og bistand, økologi og miljøvern, reformer i skole og på universiteter, seksuell frigjøring, sekularisme og nedbygging av alle slags autoriteter. Midt oppe i dette samlet en trassig flokk seg rundt Anders Lange, en brautende figur med tversoversløyfe som opptrådte med vikingsverd og egglikør både på TV og på folkemøter på Youngstorget. Det var utrolig lett å avfeie det hele som et politisk teater med snarlig teppefall. Ikke mange så at Anders Lange både var i utakt med sin tid og langt foran den.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- VI TRENGER VOKSNE FOLK I POLITIKKEN: Sylvi Listhaug har gått som justisminister, og her er folkets avskjed. Video: Nicolai Delebekk Vis mer

Parolen var at det var riktig og mest effektivt å tie det nye partiet i hjel. Ikke minst var Høyre i villrede da villmannen Lange plutselig satt i stortingsrestauranten som folkevalgt. Etter at Nasjonal Samling gikk under i bål og brann i 1945, var vårt konservative parti helt uvant med å ha et parti til høyre for seg selv. Udannet var Lange-folkene også. Høyrøstet og grove, og ikke så nøye med aksepterte fakta og politiske prosedyrer. Uten Anders Langes plutselige død, som medførte at Carl I. Hagen rykket inn på tinget, ville kanskje boikott- og taushetslinjen ha gitt resultater. I hvert fall på kort sikt. I stedet ble Hagen (som også var på møtet i Saga kino), den politiker som skapte de største endringer i Norges politiske liv i moderne tid.

Jeg knytter fremdeles neven mot Fremskrittspartiet. Det er selvsagt for en som har tilbrakt det meste av livet i Dagbladet. Men holder også sansene i beredskap og sinnet åpent. Det som skjer i det høyrepopulistiske Norge har betydning for hvordan livet i dette landet skal bli i framtida. Oppslutningen om Frp i valg er den viktigste grunnen til det. Maktpolitisk er det likevel Høyre som har mest ansvar. Det er Høyre som har sluppet Frp inn i maktens sentrum og legitimert partiet. Avgjørende for det er Erna-doktrinen: Uten medvirkning fra Frp er ingen borgerlig regjering ledet av Høyre mulig.

Konsekvensene er avslørt i Listhaug-saken. Støynivået og personfokuseringen på justisministeren tildekker at det er Siv Jensen som har skaffet Frp en uhyre sterk posisjon innad i regjeringen. Jensen er en maktpolitiker i den egentlige betydningen av ordet: En som vil endre samfunnet gjennom varige reformer. Listhaug vil samle en flokk og slåss på barrikadene, men er ikke så opptatt av resultatene. Hennes forhold til Stortinget er ikke bare respektløst, men også preget av manglende kunnskap. Erna er mest en sidekommentator til denne forestillingen.

Det er en lykke for et land å ha et dominerende høyreparti og en venstreside som respekterer rettsstaten, de demokratiske spillereglene og de uskrevne normene som medfører gjensidig toleranse og respekt i det politiske liv. Utviklingen i deler av Europa, i Tyrkia, Russland og USA viser at det ikke er nok at det finnes demokratiske institusjoner. Tvert imot er tendensen at disse institusjonene brukes til stille innstramning i autoritær retning. Uten unntak er det populistiske og nasjonalistiske bevegelser som er drivkraften.

Den videre utviklingen innad i Frp vil ha stor betydning for kvaliteten i de offentlige samtalene om hva dette landet skal være og bli. Der har Frp en plass ved bordet. Partiet bestemmer helt på egen hånd hva det vil og hvor det vil gå. Retningen Frp velger vil ha store konsekvenser.