HØYREPOPULIST: Mike Cernovich bruker sosiale medier for hva det er verdt. Her er han under en markering for ytringsfrihet utenfor Det hvite hus i Washington D.C. i sommer. Foto: Carlos Barria / Reuters / NTB Scanpix
HØYREPOPULIST: Mike Cernovich bruker sosiale medier for hva det er verdt. Her er han under en markering for ytringsfrihet utenfor Det hvite hus i Washington D.C. i sommer. Foto: Carlos Barria / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Politikk

Høyrepopulistene er sterkere enn på lenge

Det er ingen grunn til å bli beroliget av at høyrepopulistene ikke vant noen av årets viktige valg i Europa.

Meninger

Høyrepopulistene er på frammarsj, de får stadig mer makt over det politiske ordskiftet og politikken. De tradisjonelle partiene famler.

Agenda får denne uka besøk av to av verdens fremste forskere på høyrepopulisme. Dr. Alice Marwick og Dr. Catherine Fieschi kommer til det årlige Aulaforedraget i samarbeid med Universitetet i Oslo i morgen. De advarer oss, og viser at høyrepopulistene er sterkere enn på lenge. Den teknologiske utviklingen og de store endringene i mediebildet virker for dem. Og de tradisjonelle partiene har ikke har gode nok strategier for å møte stadig større, rikere og mer velorganiserte partier.

Marte Gerhardsen
Marte Gerhardsen Vis mer

For det ene har populistene endret det politiske ordskiftet. Felles for alle høyrepopulistiske partier er at de hevder at samfunnet slik vi kjenner det er i fare og i ferd med å bli ødelagt. De som vil ødelegge er ofte innvandrerne og de andre politiske partiene som ikke ser, eller vil se, hva som er i ferd med å skje. For de tradisjonelle partiene blir det en «catch-22»-situasjon – det blir feil uansett hva de gjør. Hvis de avviser høyrepopulistenes virkelighetsbeskrivelse, gir de dem rett i at «de er de eneste som ser hva som skjer». Dersom de aksepterer høyrepopulistenes apokalyptiske fortelling er de med og skremmer folk helt unødvendig, og bidrar samtidig til å legitimere politikk som ellers ikke ville vært akseptabel.

Det gjør det ekstra krevende for andre partier at slike budskap passer veldig godt i en medieverden som på få år har blitt veldig annerledes. Fieschi mener at vi som borgere og velgere har endret vår forventning til informasjon og nyheter: Vi ønsker at ting skal være enkelt, vi vil at ting skal skje med en gang og vi ønsker direkte og uredigert tilgang. Ikke fordi vi er dumme eller korttenkte, men fordi vi har vendt oss til det ved at nesten alt er tilgjengelig på nett. Vi kan vurdere og sammenlikne produkter og skaffe oss det vi vil ved et tastetrykk. Denne utålmodigheten, ønsket om å forstå alt med en gang og få ting direkte og uredigert, passer godt for høyrepopulistenes budskap. De har også vist seg å være uendelig mye bedre enn andre til å utnytte mulighetene i mediebildet, både det tradisjonelle og i sosiale medier.

Marwick viser i sin forskning hvordan ytterliggående høyrekrefter utnytter mulighetene. Et eksempel hun bruker er kidnapping av en funksjonshemmet mann i Chicago i fjor. Han ble kidnappet av fire tenåringer som torturerte ham, filmet det og la det ut på Facebook. Hendelsen dominerte nyhetsbildet i flere dager, og høyrepopulisten Mike Cernovich så dette som en mulighet. Gjennom Twitter organiserte han en idéugnad med sine tilhengere. De ble enige om å knytte kidnappingen til Black Lives Matter-bevegelsen. De lagde hashtagen #BLMKidnapping som ble brukt 480000 ganger i løpet av 24 timer. Det førte til at alle journalister som dekket hendelsen måtte understreke at kidnapperne ikke hadde tilknytning til Black Lives Matter. Slik fikk alle i USA mange ganger om dagen høre at det var mistanke om en sammenheng.

Dette er ett av mange eksempler og viser hvor vanskelig det er å møte slike krefter i redelig debatt. Selv om vi så langt ikke har hatt så alvorlige hendelser i Norge, har vi sett tendenser. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring Gjedde, la ut et bilde på Facebook i valgkampen av ei stor gruppe innvandrere, inkludert flere kvinner med hijab, ved Ap’s valgbod med tittelen: «Arbeiderpartiets valgbod på Oslos paradegate». Han skrev ikke at det var en gruppe fra norskopplæringen på Rosenhoff som var innom alle valgbodene den dagen. Både Tybring Gjeddes tilhengere og kritikere tolket innlegget som en invitasjon til innvandrerfiendtlige angrep på Arbeiderpartiet, og hundrevis kastet seg på med hatefulle kommentarer.

Også i Norge har det vokst fram innflytelsesrike nettsteder som er en del av denne trenden, og som sprer falske nyheter. Disse nettstedene har et dystopisk verdenssyn som er nostalgisk, intolerant og reaksjonært. De mener etablerte medier og partier skjuler sannheten for folket. De fremste eksponentene for denne trenden er Rights.no, Document.no og nyetablerte Resett.no.

«For første gang spilte alternative medier en rolle i norsk valgkamp. Vi så det i et byks i lesertall», sa redaktør Hans Rustad i Document.no om årets valgkamp. De hadde tre millioner sidevisninger i august. «Vi er svære. Leker ikke butikk lenger», sa redaktør Nina Hjerpeset-Østli i Rights.no omtrent samtidig. Nyetablerte Resett.no fikk en million sidevisninger etter 14 dager. Disse tre nettstedene har til enhver tid saker som er blant de mest likte og delte i sosiale medier i Norge.

Slikt endrer et samfunn. Ifølge Cathrine Moe Thorleifsson, forsker ved Senter for ekstremismeforskning (UiO), har grensene for hva som er akseptabelt flyttet seg de siste årene. «Ytterkantene er blitt mainstream. Uttalelser som for få år siden var utenkelige, er normalisert,» sier hun.

I tillegg til at disse kreftene øker konfliktnivået mellom grupper og bidrar til økt fremmedfrykt, jobber de systematisk med å undergrave tilliten til institusjonene våre. Og de lykkes. Forskning viser at stadig flere i den vestlige verden mener at det representative demokratiet ikke fungerer. I flere land argumenterer høyrepopulistene for at det eneste rette demokratiet er den direkte folkeviljen. Institusjoner som rettsvesen, medvirkning fra sivilt samfunn og kritisk media står i veien for det sanne demokratiet.

Hittil har vi brukt mye tid på å forsøke å forstå hvorfor folk slutter opp om høyrepopulister. Mye er skrevet om globaliseringens tapere, økende ulikhet, utfordringer ved integrering og innvandring. Det er mye riktig i dette, men vi må ikke overse at dette er en politisk retning som tidligere har hatt stor makt på vårt kontinent. Ledere som Marine Le Pen, Gert Wilders og Viktor Orban baserer sin politikk på en sterk ideologi og ønsker å endre samfunnet vårt. Alle vi som vil bevare et åpent og tolerant samfunn basert på liberale verdier må forstå bedre hva høyrepopulistene vil og hvordan de jobber.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook