BLASFEMI: Torbjørn Røe Isaksen kritiserer (24. januar) innsiktsfullt justisministerens nye forslag til blasfemibestemmelser i straffeloven der den enkeltes religiøse følelser skal beskyttes mot krenking. Det blir i praksis «umulig å beskytte religiøse følelser fra å bli krenket uten å beskytte religionen i seg selv», resonnerer Røe Isaksen.

Det er så man nesten ikke kan tro at han er sentralsyremedlem i Høyre. For siste gang blasfemiparagrafen ble diskutert i Stortinget, etter ytringsfrihetskommisjonens utredning i 2004, forsvarte Høyres komitemedlemmer paragrafen med omtrent de samme ord som justisministeren bruker nå: «Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter [Høyres] oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne. (…) Bestemmelsen er etter [Høyres] oppfatning en etisk referanseramme som har vært med på å forme både samfunnsutviklingen og samfunnsdebatten. (…) [Høyre] mener at blasfemiparagrafen signaliserer respekt for ulikhet og mangfold.»

Den gangen var Høyre, med Inge Lønning som fanebærer, i lomma på regjeringspartner Kristelig Folkeparti. Carl I Hagen var på stemmefiske i de mest grumsete kristenkonservative farvann og underkastet seg Bondevik. Arbeiderpartiet og SV, derimot, var helt tydelige i sin motstand mot blasfemiparagrafen: «Det vi trenger er ikke en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner mot påstått blasfemi, men derimot en mer omfattende og opplyst religionskritikk i full offentlighet. Debatt om religiøse spørsmål, så vel som andre viktige forhold, hører hjemme i det offentlige rom.»