Høyres lykkelige dager

Høyres plan A er en livsløgn. Mulige alternativer er enten lite ønskelige eller usannsynlige. Det kan ende med en mindretallsregjering.

LYKKEN BRAST: Da Willoch i 1983 måtte åpne for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i den rene Høyre-regjeringen, opplevde mange i partiet at høyrebølgen var over. Kåre Willoch til høyre, Kåre Kristiansen til venstre og Astrid Gjertsen i midten. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB SCANPIX
LYKKEN BRAST: Da Willoch i 1983 måtte åpne for Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i den rene Høyre-regjeringen, opplevde mange i partiet at høyrebølgen var over. Kåre Willoch til høyre, Kåre Kristiansen til venstre og Astrid Gjertsen i midten. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB SCANPIXVis mer
Meninger

I scenarier og andre forestillinger om framtida må en skille mellom det ønskelige, det mulige og det sannsynlige. Det ønskelige har utopiens kjennetegn, og det skal mye til at målet rokkes av fakta eller situasjonsbestemte tilbakeslag. I drømmenes rike er utopisten ubestridt dronning.

Det ønskelige kan være mulig, men det hjelper lite dersom sannsynligheten for at det skal hende, er forsvinnende liten. Det er som i spill på oddsen: Det minst sannsynlige gir størst gevinst. I politikken gir det mest sannsynlige små forandringer; det blir mest nær business as usual.

I et slikt landskap av ønsker og muligheter befinner Høyre seg. Eller mer sannsynlig: Av taktiske grunner krampeholder partiet retorisk på et usannsynlig alternativ. Det ville være å fornærme høyrefolks politiske intelligens å gå ut fra at de tror på den regjeringskonstellasjonen de ønsker.

- Jeg synes det er hyggelig dersom vi kommer i en situasjon der alle de borgerlige partiene ønsker å sitte i regjering, sa Solberg da hun møtte Hareide i mors hus på Bømlo. Dette har hun envist holdt fast på siden nederlaget for fire år siden. Det er blitt den foretrukne virkelighetsforståelsen i Høyre, og de er dyktige til å holde fast på refrenget. De benekter fakta: Hareide og Skei Grande sier at sannsynligheten er nær null for at de kommer til å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Men godtroende ordførere og partisersjanter gjentar ufortrødent Ernas mantra fordi det demonstrerer Høyres åpne favn og samlende posisjon.

En borgerlig firepartiregjering ville få store konsekvenser og sementere en ny konstellasjon i norsk politikk, men det er så lite sannsynlig at det kan avskrives. Det mest sannsynlige slik utsiktene er nå, er at Høyre og Frp får flertall og må danne regjering sammen. Det er egentlig et skrekkscenario for Høyre som tror på de små skritt der Frp vil ta sjumilssteg. Dessuten er Høyres velgerskare delt i om de heller mot Frp eller KrF og Venstre. Og partiledelsen vil helst lene seg mot sentrum.

Dersom Frp på valgnatta ser stygge minustall og et triumferende Høyre, kan motet svikte. Et såret Frp blir ikke lettere å håndtere enn et styrket Frp. Det er ikke nok å komme i regjering, sitte i baksetet, vise seg regjeringsdyktig og tro at det vil flytte Høyres politikk. Siv Jensen har større krav på leveringsdyktighet enn som så internt i partiet. Åshild Mathisen i Vårt Land har brukt et sterkt bilde: På Siv Jensen virker regjeringsmakt slik kryptonitt virker på Supermann. Jo nærmere hun kommer, jo svakere blir hun.

En mindretallsregjering av Høyre og Frp er neppe en opsjon, og en mindretallsregjering av Høyre og de to små i midten, er heller ingen mulighet: Det har Siv Jensen satt ned foten for. Men samtidig har Venstre og KrF få forhandlingskort fordi de har gitt blankofullmakt til at Erna danner regjering - uansett sammensetning.

Høyre vil snakke minst mulig om det, men dersom flere enn to av de borgerlige partiene må med for å sikre flertall, står en mindretallsregjering igjen som det sannsynlige alternativet. Dersom Høyre blir fratatt sin livsløgn, vil lykken likevel ikke forsvinne, for Høyre er et gjennomsnittsparti som vet at den som står alene, kan stå sterkt. Da kan det vidunderligste skje. Da kan partiet med rett rygg og stort handlingsrom ta på seg den frigjørende byrden det å regjere alene.

Høyres lykkeligste øyeblikk i nyere tid var etter stortingsvalget i 1981. Arbeiderpartiet var utslått og det var såkalt borgerlig flertall, men ettersom KrF var på vandring i abortørkenen, dannet Willoch en ren Høyre-regjering. Det var et tidsvindu der samfunnet ble åpnere, frislippene kom og monopolene falt. Høyrefolk følte at høyrebølgen brast og temperaturen falt til det klamme og utrivelige da Senterpartiet og KrF måtte tas inn i regjeringsvarmen etter to år som støtteparti.

En mindretallsregjering av Høyre slipper å være avhengig av kravstore og uberegnelige Frp-ere, kristenfolk og liberalere, men kan kjøre slalåm mellom dem. Mens de i de store sakene satser på den rette traseen sammen med Arbeiderpartiet.

Kommunereform, oljeboring i nord, miljøpolitikk og asylpolitikk er noen eksempler. Til og med flørt med EU-medlemskap, eller i det minste fullt EØS-troskap. De to store kan finne hverandre når de hver på sin side slipper tabuer og selvmordspakter med juniorpartnere i regjering. Da kan den reelle storkoalisjonen om de lange linjene i norsk politikk komme til sin rett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.