VENSTREVRIDDE: Miljøpartiet De Grønne kan ikke risikere sin politiske kapital på å gå til sengs med høyresida, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
VENSTREVRIDDE: Miljøpartiet De Grønne kan ikke risikere sin politiske kapital på å gå til sengs med høyresida, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Høyres tomme miljøfrieri

Miljøpartiet må gå til Ap for å få gjennomslag for politikken sin.

Kommentar

Klokka var knapt ni på valgnatta før Høyre, som nasjonalt var valgets store taper, snudde 180 grader og begynte å fri til Miljøpartiet De Grønne - valgets store vinner - i hovedstaden.

Høyres utspill kan tolkes i ulike retninger: Et desperat og ynkelig forsøk på å beholde makta eller en reell åpning for et grønnere Oslo. Mest sannsynlig er det en siste krampetrekning fra et tapende Høyre, som velger å gjøre Raymond Johansens inntreden i byrådslederstolen så vanskelig som mulig ved å styrke MDGs forhandlingsposisjon.

Det vil kunne tvinge fram flere innrømmelser fra den påtroppende byrådslederen enn han ellers ville måtte gi.

Skulle MDG og Høyre mot all formodning finne hverandre, kan det bli en kostbar affære for begge sider, men verst vil det være for miljøpartiet.

Det er bare å se på Høyres utsagn i valgkampen for å se hvilken radikal snuoperasjon vi var vitne til på valgnatta.

Før sommeren spøkte Høyre-ordfører Fabian Stang med MDGs politiske profil: «Er ikke De grønne litt som en vannmelon, da? Grønne på utsida og røde på innsida?»

Oslopartiets leder, Nikolai Astrup, som på valgnatta åpnet for samtaler med MDG, kunne i valgkampen fortelle at MDGs «politikk er selve oppskriften på masseledighet»: «Hanssons politikk er både grenseløst naiv og en omvei til lavutslippssamfunnet.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Byrådsleder Stian Berger Røsland uttalte seg i mer diplomatiske ordelag, men var desto mer tydelig: Til Aftenposten avviste han samarbeid med miljøpartiet: «Jeg tenker at hvis vi fortsetter, så er det fordi de fire borgerlige partiene beholder flertallet i bystyre.»

Når Høyre, med disse utsagnene i mente, plutselig vil flørte med MDG, er det som om mobberne i klassen plutselig skulle be klassens mobbeoffer på date i det øyeblikket reguleringen er av og maktforholdet plutselig er snudd.

Men klart, politikk er ikke alltid rent spill. Mobbeofferet bærer ikke nag for alltid, i det minste ikke hvis hun kan hentes i en subsidiert Tesla.

Det ville likevel være et svært uryddig signal å sende til sine egne velgere, om Høyre nå skulle inngå et kostbart samarbeid med det «uansvarlige» miljøpartiet. Nå ser da også byrådslederen ut til å tre til side for å la Raymond Johansen finne sitt flertall.

Hva både Stang, Astrup og MDG ser ut til å skyve under teppet, er at politikk handler om mer enn hvilke tiltak du får gjennomslag for. Det handler også om troverdighet og politisk kapital.

Det er derfor MDG vil gå på den største smellen, skulle de våge seg på et samarbeid med de blå.

MDG er i teorien blokkuavhengige, men velgerne ligger godt til venstre i det politiske landskapet. To av tre MDG-velgere vil ha Raymond Johansen som byrådsleder. Bare 10 prosent vil ha Stian Berger Røsland. Brorparten av MDGs velgere kommer fra venstresida.

Rasmus Hansson sier at disse velgerne har forlatt venstresida for å bli grønne, men sannheten er nok heller at de er rødgrønne.

Velgerne som tidligere har stemt på venstresidas partier ville ikke være fornøyde om de skulle våkne opp til realiteten at de har vært med på å sikre det sittende byrådet fire nye år.

Men det som virkelig setter en effektiv stopper for samarbeid er Fremskrittspartiet. De borgerlige trenger støtte fra både Frp og MDG for å sikre makta i Oslo. Det vil med all sannsynlighet bety kroken på døra for et samarbeid.

Rasmus Hansson var nøye med påpeke at MDG i Oslo ikke har levert noen garanti mot samarbeid med Frp i hovedstaden, slik de hadde før stortingsvalget. Men det vil være politisk umulig for et miljøparti å samarbeide med klimaverstingene i Frp.

Det betyr ikke at det blir en lett forhandlingsrunde for Raymond Johansen. Rasmus Hansson har hittil spilt kortene riktig og skapt reell uro for at partiet vil kunne samarbeide med alle, så lenge forhandlingspartnerne leverer på miljøsaken. Han har attpåtil slengt inn krav om at Shoaib Sultan skal bli ordfører. Det gir mer å spille om i forhandlingene. Høyres flørting bidrar bare til å styrke MDGs spillerom.

Viktigst er imidlertid politikken, og her bør det være gode muligheter for samarbeid.

Allerede er partiene enige om å ikke tillate aktivitetssoner i marka. De er enige om å styrke bydelenes økonomi. Raymond Johansen snakker allerede om å gjøre Oslo til en bedre sykkelby, men her står alt på gjennomføringsevnen. Da spørsmålet om rushtidsavgiften sist var oppe i bystyret, var det bare Høyre og Frp som var mot.

E18-utbyggingen kan imidlertid by på problemer. MDG har i valgkampen ønsket å skrote utbyggingen, noe som vil sette hele Oslopakke 3 i spill. Det vil de trolig ikke kunne få gjennomslag for. Det er imidlertid mye rom for gode klima- og miljøtiltak, som kollektivutbygging og sykkelveier. Johansen har vært tydelig på at han ikke ønsker økt trafikk inn mot sentrum. Men her ligger djevelen i detaljene.

Også bilfritt sentrum vil være vanskelig for Ap å innfri. Her må trolig MDG ta til takke med prøveordninger og en sakte utvidelse.

Der Arbeiderpartiet vil stå hardt på sitt, er de lovede velferdsprioriteringene. Både MDG og SV ønsker en annen bruk av inntektene fra eiendomsskatten enn Ap, men den lovede økningen til eldreomsorg og barnehager kan ikke Johansen fire på. Her ligger partiets politiske kapital.

Men da er det ikke snakk om mange millionene som er åpent for forhandlinger. Det totale budsjettet til Oslo kommune er på 50 milliarder kroner, men de midlene som er disponerbare hvert budsjettår er knappe 500-600 millioner kroner. Det er ikke mye når partiene skal kives om sine kjepphester.

Det som er sikkert, er at MDG har lite å hente andre steder. Og det vet nok Raymond Johansen, dessverre for MDG.