POLARISERING: På samme måte som mange på venstresida i sin tid forsvarte Blitz, forsvarer mange på høyresida i dag organisasjoner som Pegida og Odins soldater, skriver artikkelforfatteren. Her fra en Pegida-demonstrasjon i Dresden i november 2017. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet.
POLARISERING: På samme måte som mange på venstresida i sin tid forsvarte Blitz, forsvarer mange på høyresida i dag organisasjoner som Pegida og Odins soldater, skriver artikkelforfatteren. Her fra en Pegida-demonstrasjon i Dresden i november 2017. Foto: Henning Lillegård / Dagbladet.Vis mer

Høyresidas blitzere

«Høyresidas SV-tanter» forsvarer sine «blitzere».

Meninger

De siste månedene har det blitt stadig tydeligere at norsk innvandringsdebatt er i ferd med å bli et betent minefelt, der beskyldningene om å være innvandringsliberaler, islamapologet eller godhetstyrann sitter løst. I rettferdighetens navn skal det sies at det nok er vel så lett å gå feil den andre veien, og bli beskyldt for å være rasist, alt-righter eller det som verre er.

Spaltist

John Færseth

er forfatter og journalist.

Siste publiserte innlegg

I det hele tatt virker det som enkelte for lengst har valgt ideologisk renhet, og forsvar for sin egen stemme nær sagt uansett.

De siste par årene har jeg jevnlig sett dem dukke opp på facebook og andre sosiale medier. Det holder å poste en lenke om det som burde være uakseptabel oppførsel også for innvandringsmotstandere, eller påpeke språkbruken i kommentarfelter der skjellsord og voldsprat sitter løst, ikke bare mot muslimer og innvandrere generelt men mot «sosialistene» som har lagt til rette for dem.

Før eller senere begynner murringen: Dette er elitisme og brunskvetting. Det er ikke snakk om troll men om anstendige mennesker, som ikke har gjort noe annet enn å være kritiske til en masseinnvandring som er ute av kontroll. Og som føler angst og bekymring for å bli fremmede i sitt eget land og opplever at til og med fiskevannene deres blir tatt fra dem av pilkende innvandrere. Jordens salt, som til tross for at de kan trå litt feil nå og da bare forsøker å sette ord på denne berettigede frykten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og så er det ytringsfriheten. Til og med roping av truende slagord direkte rettet mot enkeltpersoner slik samfunnsdebattant og lege Mina Adampour nylig opplevde etter et Utøya-arrangement i regi av Antirasistisk Senter, er en del av demokratiet. Alternativet er knebling og sensur. Og det farligste er å legge lokk på trykkokeren.

Jeg ble første gang oppmerksom på dette fenomenet blant det som for noen år siden var kjent som «facebook-høyre». En gruppe velutdannede, innvandringskritiske og bekymrede menn i sin beste alder der enkelte – men ikke alle - nå og da kunne gå temmelig langt i å forstå og forsvare grupper som Pegida og Odins Soldater. Mange forsvarte også den oppsagte læreren Max Hermansen ved å vise til ytringsfriheten eller til og med sammenligne det med det «yrkesforbudet» som modernistiske kunstnere og andre avvikere ble rammet av i Nazi-Tyskland.

Kort sagt virket det også den gangen som en del hadde forståelse og sympati for engasjementet, selv om de ikke gikk så langt som til å forsvare den formen det tok.

For noen år siden – tilbake på 80- og 90-tallet – hendte det nå og da at representanter for venstresida langt inn i Arbeiderpartiet kom med støtte- og forståelseserklæringer til blitzere, ruteknusere og husokkupanter. Det var ikke det at man nødvendigvis var for alt det disse foretok seg, men det var like fullt positivt at ungdommene var engasjerte, drev med noe nyttig, og var opptatt av noe mer enn klær og fotball. Og sakene de stod for var jo uansett gode, enten det var å bekjempe politivold, rasisme eller internasjonal utbytting eller demonstrere mot besøkende politikere enten det nå dreide seg om Margaret Thatcher eller Bill Clinton. De var på den riktige siden, og det når alt kom til alt det som talte.

De som i dag blir forsvart og forstått er ikke ungdommer men godt voksne menn og noen kvinner. Men tanken bak ser ut til å være den samme: Det å være bekymret for innvandring, islamisering og elitene som har lagt til rette for det er grunnleggende gode og viktige saker, som engasjerer mange. Og det er forståelig at de er sinte. Da får det heller være at det kan gå litt tøft for seg noen ganger.

Og på samme måte som det har vært en vilje hos en del av venstresida til å forklare problematiske skikker med at «det er jo kulturen deres» eller kriminalitet som utelukkende et utslag av marginalisering, kan det virke som om noen går langt for å forstå både rasisme og voldsprat rett og slett som et utslag av frustrerte, men velmenende mennesker som mangler erfaring med å uttrykke seg skriftlig. En slags «lave forventningers rasisme», selv om den her handler om de lavere klasser, ikke om hudfarge.

Så tillat meg herved å komme med en uærbødig diagnose. Det vi ser, er «høyresidas SV-tanter». Og det de forsvarer, er «sine blitzere».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook