Høyresidens ufrihet

I en kronikk tidligere i sommer her i Dagbladet, hevder høyrepolitikerne i Oslo Erling Lae, Fabian Stang og Michael Tetzchner at menneskene i det sosialdemokratiske Norge blir fratatt sin selvstendighet og umyndiggjort i et «1881-samfunn». Dette er utrolige påstander. Mener Høyre virkelig at Arbeiderpartiets streben etter arbeid til alle gjennom arbeidsmarkedstiltak er umyndiggjørende? Mener Høyre at folketrygden ikke har ført til individuell frihet for store grupper? Mener de at folkeskolen har gjort menneskene mindre selvstendige? Dette er ordninger som Høyre enten har motarbeidet, eller kom diltende etter på, men som i stor grad har vært bærebjelker i det norske samfunns utvikling. Resultatet av politikken er overveldende. Vi scorer høyt i internasjonale rankinger både på levekår og konkurranseevne. Benekter Lae, Stang og Tetzchner dette? Mener de at tidsskriftet «The Economist» tar feil når de skriver at det å være borger i et av de nordiske landene, er å ha mer trygghet for velstand, politisk stabilitet, sjenerøse velferdsordninger, lav kriminalitet og et bedre liv enn i de fleste andre land?

Velferdssamfunnet har motvirket mange av problemene høyrepartienes liberalisme fører med seg som ulikhet, skjev fordeling av godene, utrygghet og begrensede muligheter til livsutfoldelse for store deler av befolkningen. Høyre har i ulik grad støttet liberalismen, men vi så tydelig under den forrige regjeringen at de ikke bekymret seg mye over å kutte i eldreomsorg, skole og helse. Med Høyre og FrP i samarbeid vil utviklingen dras enda mer i en slik retning, til et samfunn nærmere året 1881, hvor pengene styrte. For hva ellers er det de vil, når de ser at næringslivsledere søker å ta ut store opsjoner på fellesskapets regning? Ta vare på arbeidstakeres behov for barnehager? Sikre skolens behov for lærere eller de eldres behov for omsorg? Høyre er avslørt i sin taktikk med å sultefôre det offentlige tilbudet økonomisk, og så bruke den reduserte kvaliteten som argument for private løsninger. Det er slik de skaffer midler til skattelettelser.

Mange kommunepolitikere og ordførere husker årene med den høyredominerte Bondevikregjeringen så godt at ingen av de høyrestyrte kommunene har sendt tilbake de 14,5 milliarder kronene denne regjeringen har bevilget ekstra til helse, eldre og skoler. Hvorfor gjør de ikke det? Det snakkes mye om det «frie brukervalg». Men hvilken frihet er det? Frihet til å følge klokken? For å kunne sammenligne firmaene og skape like konkurransevilkår, settes det opp tidsskjemaer. Fem minutter til støvtørking, ti minutter på toalettet, femten minutter på gulvvask. Hva slags omsorg er det?

Vi vil heller ha flere folk, og vil oppfylle løftet om å øke antallet årsverk med titusen. Samtidig skal en ha faste folk å forholde seg til, og derfor vil vi ha flere heltidsstillinger. Det går også et svært viktig skille mellom oss i synet på om muligheten til kunnskap skal følge lommeboken eller om det skal være lik tilgang for alle unge. Istedenfor å satse på private løsninger, vil vi styrke fellesskolen. Vi skal gjennomføre heldagsskole på barnetrinnet. Timetallet i norsk, matematikk og engelsk skal utvides, og vi skal ha en time gratis skolefritidsordning hver dag de første fire skoleårene. Spørsmålet er om ikke snart Høyre må innse at dagens skolesystem, dagens totale samfunnsform, har ført til at vi har en svært høyt utdannet befolkning, sett i et internasjonalt perspektiv. Alle får gå på skole. Og den skal være bra. Men hvorfor lage nye unødvendige forskjeller for morgendagens unge?

De fleste av oss husker den aller første lønningsdagen, og følelsen av selvstendighet som det medførte. Den friheten det gir å få egen lønn, er årsaken til at vi vil ha «arbeid til alle», og at vi er så opptatt av å sikre arbeidstakere ved omstilling, og å legge til rette for ny jobb om den gamle blir borte.

I dag har vi lav arbeidsledighet, det er et resultat av gode konjunkturer, men også av en villet politikk. Arbeidslivet er mer enn det å ha en jobb å gå til. Sammenligner en den norske samfunnsmodellen med for eksempel den amerikanske, hvor arbeidsmarkedet er mye råere i den forstand at arbeidstakernes interesser i all hovedsak er dårligere organisert, ser en at dette fører til store forskjeller og mindre valgfrihet for mange mennesker. Toppsjefene i de største selskapene i USA tjener tidvis 200 ganger så mye som gjennomsnittsinntekten. De lavest lønte tjener derimot bare om lag halvparten av nivået til de lavest lønte i Norge. Forskjellen på arbeidstakernes rettigheter er en avgjørende viktig forklaring på forskjellen i de to systemene. Fagbevegelsens forsvar for disse er enormt viktig. Frp og Bondevik-regjeringen svekket oppsigelsesvernet og muligheten for faste ansettelser. Dette ville gradvis ført til en brutalisering av norsk arbeidsliv. Er en ikke fast ansatt, får en heller ikke boliglån og det er vanskeligere å opptjene grunnlag for sykelønn, fødselspermisjon og dagpenger. Hva slags frihet gir dette?

Høyresiden har alltid brukt individets frihet som argument for en politikk for større forskjeller. Paradokset for høyresiden, er at de egentlig strever med et utdatert klassesamfunn, og vender ryggen mot fremtiden.

Høyresiden vender ryggen mot fremtiden.