Høyrevridd samfunnsøkonomi?

I hver sin kronikk har Bent Sofus Tranøy og Erik Reinert rettet kraftig kritikk mot økonomifaget. Økonomer fremstilles som en saueflokk som ukritisk anvender sine matematiske metoder på problemer uten særlig relevans for den virkelige verden. For Tranøy er det et problem at økonomisk teori slik den praktiseres av norske økonomer automatisk medfører politikkanbefalinger som er høyrevridde og at teorien selv kan oppfattes som høyrevridd. Reinert mener at norske økonomer overser viktige sider ved økonomien siden de kun fokuserer på størrelser som kan kvantifiseres. Undertegnede, som er en konvensjonell, matematisk økonom, har en del sympati for disse synspunktene. Jeg skal imidlertid prøve å vise at Tranøy og Reinert retter baker for smed.

Det er ingen tvil om at økonomiske resonnementer legger premissene for mye av dagens politikk. Men dette er ikke fagøkonomenes feil! Særlig siden deler av den politikken som begrunnes med økonomiske resonnementer er sludder. Gylne fallskjermer, ordninger der forbrukere kan velge mellom faste priser eller markedspriser på strøm, pålegg om at offentlige virksomheter som går i underskudd må dekke inn disse underskuddene på neste års budsjetter, er alle eksempler på fenomener som er uheldige i følge økonomisk teori. Allikevel brukes det kvasi-økonomiske argumenter for hensiktmessigheten av disse ordningene. Økonomer er ofte tause om dette. Samtidig ser en at økonomer er raskt på banen når det gjelder kritikkverdige forhold på andre områder som for eksempel landbrukspolitikk. Mitt inntrykk er at samfunnsøkonomer er mye raskere på banen med å kritisere økonomisk politikk basert på planøkonomi enn politikk basert på feilaktig markedstenkning. I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor samfunnsøkonomisk lære fremstår som høyrevridd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg forstår også at en politisk engasjert ikke-økonom som Tranøy ser på utviklingen innen makroøkonomi som styrt av ideologiske krefter. En samfunnsøkonom ser det slik ar nyere makroøkonomisk teori vokste frem når den dominerende keynesianske teorien fremstod som utilstrekkelig. Men for et politisk engasjert individ med større interesse for ideologi enn for økonomi virker alternative teorier som tilbudssideøkonomi, rasjonelle forventninger, monetarisme etc. som teoretiske bestillingsverk for en politisk høyreside som så på keynesianisme som snikinnføring av sosialisme. Begge disse fremstillingene er 100 % korrekte. Det fantes problemer med den etablerte teorien, men de nyere alternativene fikk politisk gjennomslagskraft fordi høyresiden tok disse teoriene som støtte for sin ideologi.

Et mer fundamentalt eksempel er de to sentrale velferdsteoremene i økonomisk teori. Det første teoremet kan brukes til å argumentere for at markeder med fri konkurranse er en optimal måte å allokere ressurser på. Det andre teoremet sier at en ved å bruke en visse type skatter kan oppnå en hvilken som helst inntektsfordeling være kompatibel med samfunnsøkonomisk effektivitet. Det første teoremet tas til inntekt for «høyrepolitikk» dersom en med det mener fri konkurranse. Det andre teoremet kan brukes til å argumentere for at skatt på arv er et utmerket virkemiddel for fordelingspolitikk, men dette argumentet har ikke hatt tilsvarende gjennomslagskraft.

Som Tranøy selv påpeker er ikke alle økonomer konservative. Tvert i mot er de fleste opptatt av rettferdighet, jevn inntektsfordeling, miljø og andre saker som tradisjonelt er venstresidens hjertebarn. Når en raddis som Helle Stensbak reagerer så sterkt på Tranøys kronikk er det fordi den inneholder sveipende generaliseringer som ikke bare er feilaktige, men som virker sårende på oss samfunnsøkonomer. Vi tror at økonomisk teori kan bidra til at verden blir et bedre sted, også for de som faller utenfor i en markedsøkonomi. Og man blir ikke vennlig stemt av de mange feil i Tranøys og Reinerts kronikker. Begge er kritiske til at matematiske metoder dominerer faget fordi disse metodene ikke fanger opp sentrale aspekter ved virkeligheten. Tranøy mener det fører til at vi stirrer oss blinde på superintelligente individer i perfekte markeder. Reinert mener at vi neglisjerer vanskelig kvantifiserbare størrelser som teknologi, kunnskap, etc. Dette er reinspikka tøv og enhver som har fulgt med i økonomisk forskning siden 1950 vet det.

Reinert etterlyser videre mangfold i undervisningen og savner presentasjon av andre teoretiske fremstillinger, i første rekke den skolen han selv tilhører. Det finnes et mangfold av teutonske skoler som kunne blitt undervist. Fellesnevneren for disse skolene er at de etter en evolusjonær prosess der gode teorier premieres og dårlige teorier dør ut er blitt selektert ut av økonomifaget og er redusert til en marginal tilværelse på ideologiske ytterkanter. Standardteorien, med alle sine mange mangler, er det teoretiske rammeverket som står igjen rett og slett fordi det er bedre til å forklare virkeligheten enn konkurrentene.

Det er sant at mange økonomer er positive til frihandel og skeptiske til minstelønnslover. Men faget er langt fra så monolittisk som Tranøy og Reinert gir uttrykk for. Undersøkelser blant amerikanske økonomer gir et langt mer nyansert bilde, og flere innflytelsesrike økonomer, for eksempel Paul Samuelson, har gitt uttrykk for at frihandel kan ha negative effekter. Konsensus blant konvensjonelle økonomer kan vel best oppsummeres med at frihandel stort sett er bra, men ofte utilstrekkelig som virkemiddel for økonomisk vekst dersom ikke andre viktige institusjonelle faktorer er på plass.

Når jeg i denne kronikken har gitt Tranøy rett i at økonomifaget kan fremstå som høyrevridd samtidig som jeg benekter at dette faktisk er tilfelle, har jeg helt klart et forklaringsproblem. En del av forklaringen er at folk på høyresiden generelt bruker argumenter som tilsynelatende er tuftet på økonomisk teori, mens folk på venstresiden er mer tilbøyelige til å bruke argumenter om rettferdighet.

En annen del av forklaringen, tror jeg, er at det i Norge finnes forferdelig mange mennesker som kaller seg økonomer. Det finnes bedriftsøkonomer, markedsøkonomer, organisasjonsøkonomer, strategi og ledelsesøkonomer og listen tar gud hjelpe meg aldri slutt. De fleste av disse økonomene har kun den vageste oppfatning om samfunnsøkonomi, men dette hindrer dem ikke fra innpass og innflytelse i statsforvaltning og annen offentlig virksomhet. Resultatet er ofte tragisk. Debatten om offentlig sektor er full av svada om endringsprosesser, omorganiseringer, kjernekompetanse og de merkeligste ideer om effektivitet, presentert av underutdannede økonomer med Powerpointkompetanse. Alt dette er med i den markedsrettingsprosess som foregår i norsk offentlig sektor. Som fagøkonom registrerer jeg at denne prosessen foregår, men på vegne av norsk samfunnsøkonomi nekter jeg å ta skylden for den. Prosessen kan virke inspirert av økonomisk teori, men samfunnsøkonomer har mindre innflytelse over denne prosessen enn det Tranøy tillegger oss. Som statsviter burde Tranøy vite dette.