Høyskole i kriminalitet

Moren til Varg Vikernes skriver om sitt møte med straff og soningsforhold i norske fengsler.

JEG HAR EN SØNN

som har sittet 10 år i fengsel, og jeg opplever det utrolig frustrerende å høre politikere og andre forståsegpåere debattere straff og soningsforhold. De har ikke peiling på hva de snakker om.

Noen vil hevde at «det er selvforskyldt å havne i fengsel». Den innsatte må bare finne seg i behandlingen han/hun får. Klart en kriminell handling skal straffes, men det fins like mange årsaker til at en person havner i fengsel som antall saker. Livet er fullt av tilfeldigheter og mange angrer. De ville ha gjort ting annerledes om de hadde kunnet. De soner sin straff og har således krav på respekt som andre mennesker i samfunnet.

For min sønns del tror jeg at kirkebrannene fikk det til å skygge helt over for dommerne. Ingen straff var streng nok. Derfor ville de heller ikke akseptere at han handlet i selvforsvar. De hadde bestemt seg for lovens strengeste straff. Under sin soning har han opplevd at Oslo Kommune har besøkt fengselet med en delegasjon for å sjekke om han har noen eiendeler de kan beslaglegge. Med jevne mellomrom mottar han krav fra Oslo Kommune på ca 18.000.000 kroner med beskjed om å betale beløpet i sin helhet innen 14 dager. Hvorfor gjør de dette ? Er det fordi de faktisk tror han kan betale beløpet, eller kan jeg få kalle det psykisk terror? Til orientering mottar Varg for tiden ikke en gang dagpenger. Dette fordi han nekter arbeidsplikt som er å dryppe stearinlys. Han har søkt undervisning, men får ikke en gang svar. Det har vært/og er svært vanskelig for meg og min familie at det ikke er noe tilbud til innsatte som Varg. Alt er lagt tilrette for narkomane, sedelighets- og voldsforbrytere. Innsatte som Varg faller mellom alle stoler.

Å BLI STRAFFET

betyr frihetsberøvelse - noe av det verste et menneske kan oppleve. Straffen skal altså være å bli frarøvet friheten, men hva skjer ? En del ansatte påtar seg en rolle som utøvere av hevn. De innsatte blir behandlet nedlatende, hånet, kuet og tråkket på. Innsatte mister helt troen på seg selv og kommer ut fra fengsel uten identitet, ødelagt og ute av stand til å fungere i samfunnet på en ordentlig måte. Veien tilbake til det kriminelle miljøet blir kort. Det hjelper ikke at sammensetningen av fanger ofte fører til den reneste høyskoleutdanning i kriminalitet:

Førstegangsonende ungdom plasseres sammen med hardt barkete voksne med en lang kriminell bakgrunn. Ikke-rusmisbrukere plasseres sammen med narkomane. Tenker ingen på hvilken risiko dette innebærer ?

Jeg spør meg hvorfor det ikke stilles krav til resultater innenfor fengselsvesenet slik det gjøres innenfor enhver annen virksomhet i dette landet. Når det vises til 80 prosent tilbakefall av kriminelle må jo noe være helt feil. Hvilke tiltak settes inn for å rette opp den elendige statistikken? Jeg har sett skremmende lite av noe som helst.

Jeg har lest at 33 prosent av de ansatte i norske fengsler er ukvalifiserte, dvs. at de mangler relevant utdanning. De kvalifiserte fengselsbetjentene har to års utdanning. Det er få yrker i dette landet som krever så lite av utdannelse/skolegang. Og om sommeren er det som om vikarene i fengslene hentes rett fra gata. Jeg har mange ganger spurt meg selv hvem som velger dette yrket, og jeg får en snikende følelse av at alt for mange er personer som ikke er kommet inn på politiskolen. Det kan i alle fall virke som om en del fengselsbetjenter bruker uniformen til rent maktmisbruk. (Jeg må her presisere at jeg faktisk har møtt noen flotte fengselsbetjenter).

STADIG HØRES

uttalelser om at de innsatte har altfor bra soningsforhold i nye fengsler med altfor høy standard; eget flislagt bad på cellen etc. Standarden er faktisk ikke satt for de innsattes del, men for driften. For det første går det ikke an å bygge gammelt og for det andre bygges det tidsmessig og rasjonelt for å spare bemanning. Resultatet er at de innsatte som soner på enecelle i nye fengsler får minimalt med kontakt med andre mennesker. Statistikken viser også at selvmordsprosenten er langt høyere i disse nye, «flotte» fengslene.

Og når en innsatt stenger seg inne - både fysisk og følelsesmessig - møtes de med kunnskapsløshet og stort sett samme behandling. Oftest er det slik at den ansatte føler seg (og faktisk er) avvist. Og ofte skjærer det seg fullstendig fordi de ansatte ikke evner å se forskjell på de innsattes reaksjoner. Folk er like forskjellige av natur innenfor murene som utenfor.

DET MÅ SATSES

på å bygge opp innsatte framfor å bryte dem ned. Slik at de innsatte kvalifiseres for et liv utenfor murene. Hvorfor ikke heller la de få meningsfylte oppgaver mens de soner; enten jobbmessig, utdannelsesmessig eller hobbymessig (Jeg vet at noen får anledning til å utdanne seg, men dette gjelder absolutt ikke alle). Reglene er forskjellige fra fengsel til fengsel, men hvorfor er det f.eks. restriksjoner på bruk av egen PC ? De har jo ikke en sjanse i samfunnet uten datakunnskap.

Det burde vært satt mye større fokus på soningsforholdene i norske fengsler. Min sønn klarer seg rimelig bra, men det er hans egen fortjeneste og på tross av soningsforholdene. Han er resurssterk. Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan det ville gått dersom han ikke var det.