Høyst besynderlig satire

«The Captive» er en på mange måter latterlig, men samtidig absolutt severdig rett-på-video-film. På kino.

FILM: En dag Matthew kjører sin ni år gamle datter Cassandra hjem fra kunstløptrening, forsvinner hun sporløst fra bilen mens han er innom et bakeri for å kjøpe dessert. Årene går uten at verken Matthew, kona Tina eller politiet kommer noe nærmere å finne ut hva som har skjedd, men selv om sporene blir kalde og ekteparet går fra hverandre, er det ingen av dem som mister håpet.
 
Sterke historier Publikum vet fra første sekund at det er den bisart sadistiske Mika som har bortført Cassandra, og at han holder henne innestengt i en kjeller hvor han tvinger henne til å gjenfortelle følelsesladede episoder fra sitt liv. Etter år med isolasjon og indoktrinering har Cassandra utviklet stockholmsyndrom overfor sin kidnapper, og bistår hans nettverk av likesinnede i å rekruttere nye barn til deres perversje geskjeft.

«The Captive» er en film som gjennomsyres av det særegne b-filmpreget som kjennetegner så mange canadiske sjangerfilmer, og regissør Egoyan river raskt handlingens troverdighet i filler. Mika er en vandrende karikatur med et utseende og en utstråling som lyser sedelighetsforbryter lang vei, og kontrastene mellom spillestilene til Kevin Durand og Mireille Enos (Tina) er så store at det tidvis er vanskelig å akseptere at de spiller i samme film.

Satirisk og latterlig Historien utspiller seg over tre tidsplan med mange års mellomrom, og filmspråket er avdempet og stillferdig med scener som er klippet sammen etter heller uransakelig mønster, uten at det av den grunn blir problematisk forvirrende. Handlingen er lagt til området rundt Niagarafossen, og de lyse, åpne bildene er både tiltalende og stillferdig urovekkende.

Som kriminalfortelling er «The Captive» utpreget middelmådig, men som satire er den slettes ikke dum. Mika er ikke så mye en pedofil overgrepsmann som et grotesk bilde på vår tids appetitt på den type sosialpornografiske utlegninger man omtaler som «sterke historier», og i så måte er han et monster etter mitt eget hjerte.

«The Captive» er en på mange måter latterlig film. Det er ikke helt godt å si om det er med hensikt, men det er langt på vei en god ting.