Høyst vanlig komedie

For ikke lenge siden ble Alicia Silverstone kidnappet på film av en sjarmerende ung skurk. Nå er det Cameron Diaz som lar seg bortføre av en klomsete Ewan McGregor. Det burde hun ikke ha gjort.

Riktignok blir det «Et høyst uvanlig liv» av det, men lite å trakte etter, likevel.

Dette er Danny Boyles mye omtalte oppfølger til «Trainspotting», og dessverre innfrir den ikke forventningene.

Vi har å gjøre med nok en romantisk komedie. Den er full av anstrengte påfunn, har noen gode anslag til komikk, men prosjektet kommer aldri ut av startgropa.

Boyles grep for å lage sin egen vri på forviklingene er å la et par engler (Holly Hunter/Delroy Lindo) dale ned i skjul med klar ordre fra Vårherre om å føre våre to flyktninger sammen.

Arbeidsløse Robert (McGregor) har kidnappet Celine (Diaz) for å presse hennes rike pappa, spilt av Ian Holm. Robert er, ja nettopp, sjarmerende, klønete og snill, mens hun er vakker og smart.

Sammen havner de ut i en malstrøm av bankran, biljakter og - karaoke - alt mens englene går uortodokst til verks for å sette hjertene i brann.

De skyter, røyker, drikker og kolliderer over en lav sko.

Nå har engler hatt relativt høy status i Hollywood det siste året. Disse er mest irriterende og virker som de er innført i mangel av bedre ideer. McGregor tilfører det som er av utstråling, der han virrer rundt i fillene sine, for øvrig av ubegripelige grunner signert Gucci.

Så budsjettet har kanskje vært stort nok, i alle fall.