HYTTN: En trehytte kan brukes til så mangt. Den unge gutten som drikker saft på bildet har imidlertid ingenting å gjøre med Bergensrapperen Flex' hymne til fortidens rusfellesskap i denne ukas Vers, «Hyttn».  Foto: Aage Storløkken / Ivar Aaserud / Aktuell / Scanpix.
HYTTN: En trehytte kan brukes til så mangt. Den unge gutten som drikker saft på bildet har imidlertid ingenting å gjøre med Bergensrapperen Flex' hymne til fortidens rusfellesskap i denne ukas Vers, «Hyttn». Foto: Aage Storløkken / Ivar Aaserud / Aktuell / Scanpix.Vis mer

Høyt oppe, borte vekk

Flex fra NMG/G-Huset prøver å redde minnene før de brenner ned. Men hvem skal redde Flex?

Stillhet er en frustrerende form for kritikk. Dens fremste effekt er å gjøre den som vil å få igang en samtale usikker. Holder folk kjeft fordi de synes en har sagt noe dumt og helst vil unngå å såre en? Eller følger de rett og slett ikke med? Synes de kanskje ikke at en er verdt oppmerksomheten? Ville det ikke vært mer realt med en grundig slakt? Så kunne en i hvert fall gå videre?

I det siste har jeg undret meg over den øredøvende stillheten som fulgte en EP som kom rett før jul på et av landets mest velrennomerte plateselskaper. «Lettelsen», den siste utgivelsen til NMG/G-Husets joker, Olsvikrapperen Flex, alias Fl3x, kom, så og forsvant. Druknet den kanskje i julerushet? Eller holdt den ikke mål? Stillhet er vanskelig å tolke.

Flex er ikke berømt, men han er viktig, blant våre fremste raplyrikere, så noen må ha visst om den. Mange la merke til ham på Lars Vaulars «I min leilighet» fra «Du betyr meg» (2011), der fire paranoide rappere stirrer engstelig ut på verden gjennom vinduet i hver sin kåk. Onkl P legger ned et av sine aller beste vers på den låta, og det sier ikke lite. Men så kommer plutselig ukjente Flex og gir veteranene hard konkurranse: «Eg har våkenatt etter våkenatt — og hele jæla kåken e tåkelagt!»

Når Flex rapper om sin leilighet, blir stedet straks en mentalt størrelse. Hvis tåken bare var røyk, ville han lett kunne lufte den ut. Det tåkelagte er en del av Flex' generelle forvirring og paranoia, frykten hans for å bli «overtatt av en overmakt». Likevel er situasjonen langt fra statisk. Tankene hans raser ut «som om kroppen e på plass, men det der hodet e på Fløyen!» Og ikke før har han fantasert om å få besøk «i køyen» før han selv føler seg som en pike, «redd for monster under sengen». Han er «underbevisst bevisst, og bevisst når eg drømmer». Den maniske bevegelsen spilles også ut i stemmen, som liksom spretter fra ord til ord, stavelse til stavelse, med voldsom kraft. 

Rusdrøm og virkelighet glir over i hverandre, slik at Flex ser ting som er skjult for oss andre: «Hadde eg bare husket shit eg glømmer når eg våkner / Så kunne eg fortalt en hel drøss til alle dokkar,» rapper Flex. Hvis bare! Men den gang ei. Glemselen overmanner ham, og her nærmer vi oss det desperate dramaet i kjernen av Flex' raplyrikk - han vil fortelle alt, men det forsvinner for ham.

Den ypperlige EP-debuten «På taket» (2013) nådde et lite, men entusiastisk publikum. Her utvides motivkretsen, men tematikken er beholdt. «Eg e Flex — fortellaren på stellaren», annonserer han på åpningssporet« Melkaren», og kaster seg ut i en rekke fargesterke historier om livet utenfor loven.

Men noe er forandret. På «I min leilighet» var alt her og nå. Fra «Melkaren» av kryper nostalgien inn. Det skal handle om «gamle dager på Melkaren,» da rommene var fulle av venner og liv. Meningen finnes ikke lenger i rusen, men i rusfellesskapet, og vi tas med til en fest der politiet dukker opp og alle må tenke raskt:

Vi fikk en telefon av en person i gaten
«Snuten e på vei og dokkar tråkkar i salaten.»
Og eieren av kåken ber alle å være stille
før han stripper ned i undikk og stenger lyset med vilje.
Åpner opp døren etter to tre ring
og sier hei til snuten, som issje skjønner noenting.
Han sier «her e ingen fest eg sov og skal på jobb»
Snutene snudde, det var to, en kjekkas og en snobb!

Kunsten ligger i de hurtige, klart observerte detaljene, i synet av de to forvirrede politimennene — en kjekkas og en snobb — fra skjulestedet i mørket. Når tredjeverset åpner med  «Så var festen i gang igjen, alle spratt ut av krokene / Opp med volumet og føl kordan vi gjorde det,» har Flex vært så tilstede at vi føler hvordan de gjorde det. Vi er der med ham. Fortelleren Flex brenner med adrenalinets intensitet, og fortiden formelig løftes inn i øyeblikket.

Men i desember kom altså Flex' andre EP, «Lettelsen», en forvirrende utgivelse med en uforståelig tittel. For her er ingen lettelse, bare  en anstrengt og angstbitersk Flex, bakpå der han pleide å være frempå, fjern der før var nær. Fortsatt baler han med samme problematikk, tydeligst i dagens vers, fra åpningslåta «Hyttn.» Men dette er ikke bare nok en fortelling om rus, snarere en slags urmyte om hvordan den altfor unge gutten innvies i rusens verden og velger den fremfor voksensamfunnet.

Eg var tretten år i hytten, i siggen hadde eg urten
Eg falt i bakken når Daniel V ga meg sutten
Den slutten den gjorde nytten for denne lille gutten
Eg måtte vente over fem timer før eg så hytten.

Igjen har Flex tatt oss med til et magisk rom. Vi er i trehytta, høyt oppe over vanlige folk, blant ungdommene, i rusen. Svimmelheten manifesterer seg i den lille, sjøsyke språklige runddansen fra  «hytten» til «mutten» (altså moren), via en rekke svake, men insisterende «-ten»-rim: tretten - hytten - urten - slutten - slutten - nytten - gutten - mutten. Det går ingensteder, bare rundt og rundt og inn i intetheten. «Eg måtte vente over fem timer før eg så mutten,» rapper Flex, storøyd, som om hytten er magisk fordi det går an å forsvinne i den, slik han også forsvant i leilighetsmørket i «Melkaren», mens politimennene sto utenfor og myste inn. Sett, men uten å kunne se.

Også hytten forsvinner. Dukker opp - og forsvinner igjen. «Før to av våre tjommier brant ned hele driten / Hadde vi en hytte i striten når vi var liten,» roper Flex, med ny intensitet, som om det at hele driten brenner ned er helt naturlig, nærmest en kvalitet ved hytten, fordi alt som er verdt noe - stedene, menneskene og fellesskapet - forsvinner.

Alt som er verdt noe er enten for mye eller for lite. Hyttefellesskapet er tuftet på målløs ødsling, «hinsides alle grenser». Man drikker til man spyr. Og så brenner man det ned, eller man brenner ned selv. Flex' kunst blir det eneste stedet der det tapte kan fortsette å finnes. «Min generasjon, den feteste noensinne,» insisterer Flex, «eg kan aldri få dette minnet, noensinne til å forsvinne!» Men mørket har begynt å krype inn, og ikke bare i hytten, men også i Flex' kunst.

Et stykke inn i skogen der finner du våres storhet
Hytten vasje stor, men vi fikk presset inn en god del.
Her var det plass til alle, eg husker at vi var mange
Eg husker ikke tallet, men eg husker at vi var sammen.
Husker det var stemning, med Premium øl og murere
Eg kan issje tro at noen har hatt det kulere.

Hver detalj Flex maner frem skal kompensere for alt det han ikke lenger husker. Når «Hyttn» ikke er på høyde med låter som «I min leilighet» og «Melkaren», er det fordi forholdet mellom alt det som har forsvunnet — lykken, intensiteten, tjommiene — og den språklige energien som skal hente dem frem fra glemselen har blitt forrykket. Detaljene har blitt diffuse, og Flex må holde seg på at-nivået, der ord er påstander, ikke syn: «eg husker at vi var mange / Eg husker ikke tallet, men eg husker at vi var sammen.» Her krysses grensen mellom nostalgi og sentimentalitet. Men det forhindrer ikke «Hyttn» i å være like usigelig trist som «Melkaren» var ør av lykke.

På tidligere utgivelser plukket Flex opp energi mens han rappet, og pumpet den ut igjen på stadig nye måter. På «Hyttn» starter han med et bryst fullt av lengsel og tømmer det for pust og energi i et langstrukkent ul, som i håp om at noen andre, hvem som helst andre, kan gaule med på en enkel melodi om gamle dager, da det ennå fantes mening i verden, som om det han rapper om er viktigere enn hvordan han gjør det.  «Hyttns» enorme patos springer nettopp ut fra at vi får følelsen av at det denne gang er Flex selv som holder på å forsvinne for oss, rett foran ørene våre.

Vi har ikke råd til å miste ham.

.