Høyt spill med genmodifisering

Utsetting av selvformerende organismer i naturen innebærer at organismer og gener som kan vise seg å være uønskete og skadelige ikke kan trekkes tilbake. Vi handler uten angrefrist. Bør vi slippe genmodifiserte organismer (GMO) ut i natursystemene med det kunnskapsgrunnlaget vi nå har?

DET FINNES en lang rekke vitenskapelig funderte, men uavklarte, risikospørsmål knyttet til anvendelser av genmodifiserte organismer og vaksiner. Spørsmålene gjelder folke- og dyre-helse så vel som miljøeffekter. Den manglende avklaringen skyldes nesten totalt fravær av risikorelatert forskning utført av kommersielt uavhengige miljøer. Implementeringen av Cartagena-protokollen for biosikkerhet (CPB) krever at import og eksport av GMO skal være basert på faglige og vitenskapelige risikovurderinger. Denne internasjonale avtalen er nå ratifisert av 125 nasjoner (deriblant Norge, men ikke USA), og viser at det er uavklarte risiko-spørsmål ved GMO-anvendelser.

DE FØRSTE genmodifiserte mat- og fôrplantene kom på markedet i 1996. Det finnes likevel ingen helseundersøkelser fra ulike befolkningsgrupper, i USA eller andre land, der en sammenligner grupper som har spist genmodifisert mat med grupper som ikke har spist. Hvorfor ikke? Blant annet fordi genmodifisert mat ikke er merket. Det er nå nærmest umulig å utføre slike undersøkelser. Følgelig kan en heller ikke ansvarliggjøre produsentene om noe skulle vise seg å være skadelig. En kan godt spørre hvorfor ufarlig mat ikke skulle merkes, og hvem som hindret den å bli det. Svaret er: produsentene, altså de som ville bli holdt til ansvar hvis det dukket opp problemer. Hva med dyreforsøk? En oversiktsartikkel fra 2003 refererer til samtlige vitenskapelige publikasjoner som omhandler helseeffekter av genmodifisert plantefôr på levende dyr. Antallet artikler er kun 10. Ingen av disse er langtidsstudier, og de fleste har undersøkt ferdig utviklede voksne individer av rotter og mus. Halvparten av studiene er skrevet av fagpersoner med en fot innenfor gen-industrien. Disse artiklene påviser ingen effekter. De andre fem er skrevet av kommersielt uavhengige forskere. Alle finner urovekkende, men uforklarte effekter, særlig på unge dyr under utvikling. Det mest graverende er likevel antallet studier. Hvorfor er ikke en rekke forskningsmiljøer ivrig opptatt av å finne ut hva forbrukerne vil vite: Kan det oppstå helse og miljøeffekter forbundet med genmodifiserte organismer? Svarene er: 1.  Det finnes ytterst få reelt sett uavhengige forskningsmiljøer innen relevante fagfelt. 2.  Det er nesten umulig å få utlevert adekvat materiale for slike studier fra produsentene. 3.  Det er ytterst vanskelig å finne finansiering til prosjekter som omhandler konsekvenser av genteknologi: mindre enn 1 % av midlene som gis til forskning på bioteknologi går til studier av biosikkerhet. Hvorfor så lite? Fordi forskning på biosikkerhet ikke har kommersiell inntjening, og nytteverdiener langsiktig. Derfor må det offentlige bidra med finansiering på dette feltet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

THOMAS AUSTIN satte i 1859 ut kaniner i Australia. Det var bare 24 individer, men en viss økning var vel påtenkt. Det skulle jo drives jakt. Austin mente faresignalene var ubetydelige i forhold til fordelene: «Introduksjon av noen få kaniner kan ikke gjøre stor skade, og vil gi en viss hjemmefølelse i tillegg til jakt.» Spredningen av kaninene var dramatisk og i løpet av noen tiår var arten spredt over halve kontinentet. Rundt 1890 måtte bønder forlate gårdene sine fordi kaninene spiste ned vegetasjonen som holdt landskapet på plass. Hus og mennesker ble begravet i støvstormer. Kaninene hadde ingen naturlige fiender og formerte seg som bare kaniner kan. Bestanden var ute av kontroll, og de neste 50-60 årene ble alle midler tatt i bruk for å desimere skadedyrene. Skyting, fellefangst, gift, inngjerding. Ingenting monnet på de 600 millionene med villige kaniner, før en virus-sykdom (myxomatosis) ble introdusert i 1951. Den tok bestanden ned til 100 millioner. Tross alle tiltak påfører kaninene nå jordbruket i Australia en årlig utgift på ca. 300 mill. US dollars. Dette er et av de mest konsekvensrike og alvorlige eksemplene fra introduksjoner av fremmede arter. Ser vi historisk på introduksjon av fremmede arter eller av landbruks- og industrikjemikalier, er de mange særdeles alvorlige eksemplene umulige å overse. Har vi vært uheldige? Det er kunnskapsløst å forholde seg til hendelser med utilsiktede konsekvenser som om de er usannsynlige. En gitt valgsituasjon har utallige muligheter og utfall som vi ikke kjenner verken sannsynligheten for eller konsekvensene av. Over tid vil summen av, isolert sett, usannsynlige hendelser føre til «overraskelser». Alternativet til å krysse fingrene i håp er selvsagt å kunne vurdere risiki i forkant, bruke kunnskaper og før-var-prinsippet: Er dette et langsiktig gode for mennesker, samfunn og økosystemer?

GENMODIFISERTE organismer skal kunne vokse raskere og/eller ha økt toleranse mot skadedyr, ugressmidler, sykdommer, frost eller andre begrensende betingelser. Slike egenskaper betyr at de har potensial til å være overlegne arter som finnes i naturen. Særlig arter med sterk spredningsevne, som fisk, kan bli en ny gruppe aggressive invasjonsarter. Også helsemessig bør vi være klar over at uforutsigbare bivirkninger kan komme. Eksempel: Overføring av et gen fra bønne til sukkerert (Australia) var vellykket i den forstand at skadeinsekter ikke spiste sukkererten. Det aktive proteinet som hindrer beiting er ikke allergent i bønne. Når det samme genet sitter i sukkererten, er dette proteinet et kraftig allergen for mus. Hvorfor? Genet er likt, og proteinet har eksakt samme kjede av aminosyrer. Men strukturen til proteinet er endret (glykosylering). Det modifiserte proteinet binder IgE antistoffer og fører til allergiske reaksjoner samt betennelser i luftveiene hos mus. Verdt å vite, men merk deg at de fleste land gir ikke midler til denne type forskning.

MENNESKETS EVNE til å oppfatte kortsiktige goder er ubegrenset, men talentet er dessverre tilsvarende begrenset når det gjelder å kunne forutsi langsiktig, gradvis forringelse av livsmiljøet. Problemet med introduserte arter var at man ikke forsto rekkevidden av hva man gjorde. Det ble satt ut selvformerende organismer hvor de manglet fiender og sykdommer. Nå er vi i ferd med å gjøre det igjen, med dårlig testede, hurtigvoksende og motstandsdyktige genmodifiserte organismer. Hovedproblemet er kanskje den profane treenigheten mellom vitenskap, teknologi og kapitalkrefter. Mye er tapt om forskningen mister sin uavhengighet og kritiske grunnholdning til fordel for å skape kommersielle produkter. For da er det ingen instans igjen som kan forutse og analysere risikoen ved de samme kommersielle produktene.