Høyt spill om olje og makt

Midtøsten-konspirasjon som kan få deg til å fryse på ryggen.

FILM: Thrilleren, som er kalt det mest politiske produktet fra Hollywood på årevis, har en styrke som også er dens svakhet. Filmen er komplisert. Den krever en ikke ubetydelig konsentrasjonsevne hos seeren. Helst bør man se den flere ganger.Stephen Gaghan er mannen som fikk en Oscar for manuset til Steven Soderberghs «Traffic» i 2000. Her har han ansvaret for både manus og regi, løselig basert på tidligere CIA-agent Robert Baers memoarbok «See No Evil». Filmens budskap er ikke beskjedent: Vesten er som en narkoman i jakten på olje. Den globale økonomiens umettelige behov for olje er rota til all verdens ondskap.

Fem biroller

Fem parallelle historier belyser dette postulatet i filmen. Hvis man velger å se oljen som selve hovedrollen her, ser man fem biroller i spissen for hvert sitt plot. Her er den desillusjonerte CIA-veteranen Bob Barnes (George Clooneys Oscar-belønte rolle), som er lommekjent i Midtøsten, men blir lurt inn i en felle idet han planlegger å trekke seg tilbake. Her er den unge oljearbeideren Wasim (Mazhar Munir) som blir arbeidsløs når oljeselskapet i ørkenstaten skifter eier. Han blir et potensielt bytte for islamister som rekrutterer selvmordsbombere. Landets arving, prins Nasir (Alexander Siddig), er reformvennlig, kritisk til amerikanernes dominans i regionen og dermed et potensielt offer for et kupp. Den amerikanske finansanalytikeren Bryan Woodman (Matt Damon) blir rådgiver for prinsen, takket være en personlig tragedie.

Konspiratorisk

I Washington DC sitter advokaten Bennett Holiday (Jeffrey Wright), som er hyret av hjemlige oljegiganter for å lirke en kontroversiell fusjon mellom oljeselskaper gjennom de politiske irrgangene. Rundt virksomheten til disse fem er det et vell av grådige oljedirektører, kyniske politikere, terrorister og torturister. Spillet som etter hvert avsløres er så konspiratorisk at man får frysninger på ryggen. Det handler om hvem som egentlig styrer verden, og det er ikke nødvendigvis folkevalgte politikere.Formen på historien er en thriller, der den labyrintiske fortellerstilen av og til demper spenningsnivået fordi man har problemer med å henge med i svingene. Når filmen likevel er så bra, skyldes det muligens det journalistiske preget som gjennomsyrer både dialog og fotografering. Kanskje nettopp på grunn av komplikasjonsnivået virker historien som en autentisk avsløring av den kynismen som vi alle aner finnes i den globale oljeindustrien. Vi «vet» jo at nasjoner går til krig for olje. Her er filmen som gir oss detaljene.