Høyt sprang - dypt fall

Pål Gerhard Olsen har lagt lista høyt i boka «Fredstid». Og han sparker kraftig fra, men når ikke opp.

Med romanen «Fredstid» faller Pål Gerhard Olsen dypt og støyende , ikke «suggererende sakte» som sin hovedperson på første side.

Året er 1938, en tysk skuespiller, Angelika, har flyktet fra Berlin til en liten fjellandsby mellom Sveits og Italia. Temaet lanseres i tilknytning til Angelikas far. Bildet blir tegnet av faren som den første fundamentale føringen i hennes liv. Faren skapte «hennes narkotiske hang til å legge seg under andres blikk».

Romanens utgangspunkt er at kvinnens innerste ønske er total underkastelse, mens mannens helst vil være tyrann. Et utgangspunkt som muligens ikke ville fungert særlig godt til en nåtidsroman, derfor er historien lagt til 1938, og Hitler og nazismen brukes som et bevis på at forfatteren har rett i sitt utgangspunkt.

Men de historiske hendelsene forfatteren trekker inn i fiksjonen, får et altfor sterkt preg av lettvint omgang med en av vår tids største tragedier. Det realistiske bakteppet hentes fram når det passer. Det utdypes ikke som et solid fundament for historien.

Postulater

Olsen arbeider med et stoff som på sitt beste kan gi oss en grusom karikatur av kjærligheten som lidenskap. Som kan vise oss den svarte siden av vårt begjær. Som kan si oss mye om menneskelig svakhet. Olsen spiller på mekanismer i vår psyke som ikke bare krever en velutviklet grad av psykologisk innsikt for å bli håndtert med troverdighet. Prosjektet krever også en vilje og evne til å pløye grundig og dypt, til å elske sine personer. Olsen klarer ikke å holde temaet fast og gå videre på det, forbi postulater og myter. I stedet viker han og introduserer nye myter og nye personer.

Språklige eksesser

Både på innholds- og språkplanet drar symbolene og realismen i hver sin retning og bidrar til å svekke tematikken.

I begynnelsen bar Olsens roman et håp i seg om å bli en unorsk utskeielse i et rikt, detaljert og sensuelt billedspråk. Men de språklige konstruksjonene formerer seg. Klisjeene blir flere, og den symbolske undergangsvisjonen, stormen, blir også undergangen for den ekte innlevelse.