Høyt tempo og troverdig dialog

Men litt for «amerikansk» om klimakrise.

||| BOK: Man må tenke seg følgende: Året er 2032. Klimakrisa er ikke som enkelte i dag hevder grovt overvurdert, men tvert om grovt undervurdert.

For USA betyr de nye prognosene at Miami vil forsvinne i havet, at Sør-California forvandles til ørken og at flere titalls millioner mennesker må evakueres. Offentligheten vet ingenting, men den nyvalgte amerikanske presidenten, Joe Benton, er blitt orientert.

Nærmer seg KinaSå må man tenke seg at Benton hemmeligholder tallene, går utenom FN og Kyoto-prosessen og i stedet satser på en bilateral avtale med Kina, med det argument at tiden har løpt fra de tusen små klimakutt; nå er det ett stort forpliktende kutt som gjelder. Det store spørsmålet er: Går det an å forhandle med Kina?

Med tanke på det mislykte klimatoppmøtet i København og den etter hvert økte spenningen mellom USA og Kina, framstår «Ultimatum», skrevet av pseudonymet Matthew Glass, som meget aktuell lesning. Legg til høyt tempo, en dose konspirasjonsteori og dommedagsprofeti, så har du pakka.

Politisk retorikkSamtidig er «Ultimatum» overraskende nøktern i sin skildring av det indre, politiske og diplomatiske
liv. Jeg skal vedkjenne at jeg ikke er den rette til å uttale meg om skildringene er troverdige, men jeg anser at det er gjort på en måte som jeg, som utenforstående, opplever som troverdig, i sin litterære kontekst. En av årsakene til det er at det tross alt er de politiske spørsmålene som står i sentrum, ikke intrigene.

I tillegg er dialogen i det store og hele overbevisende. Forfatteren unngår klisjeene og styrer unna lettvinte og billige løsninger. Dialogene er snarere preget av politisk diskusjon og retorikk, det dreier seg om å diskutere og overbevise hverandre og slik komme fram til løsninger (selv om utenriksministeren og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren konsekvent er uenige og sånn sett blir for statiske antagonister).

Historisk kall
Presidenten, Joe Benton, framstår som en blanding av George Bush og Barack Obama. Benton deler Bush sin sørstatsbakgrunn og vilje til å sette verden ovenfor et ultimatum, men deler også Obamas karisma, talebegavelse og politiske filosofi. Blant annet framheves den nåværende generasjons plass i historien, deres historiske kall, som jo også er Obamas mantra. Joe Bentons taler har også sine bibelske referanser.

En norsk leser vil kanskje humre over karakteristikken av norsk diplomati og at Norge lar seg forlede av en ny Oslo-avtale. Det er også åpenbart at Glass kjenner til Eidsvolls historiske betydning. Men at forfatteren ikke har gjort videre grundig research på bygda Eidsvoll, skjønner man raskt på den meget generelle gjengivelsen av stedet.

Sterkt patriotiskIrriterende er det også at «Ultimatum» framstår så typisk amerikansk, så selvsentrert i sin vinkling av klimakrisa og så selvhevdende i sin posisjonering i verden: Først kommer USA, deretter oss andre. Det skulle vel heller ikke overraske mange at den amerikanske presidenten er mannen verden må sette sin lit til. Patriotismen er sterk.

Avslutningsvis må jeg også si at det er synd at «Ultimatum», til tross for oppløftende dialog og politisk problemløsning (det er der spenningen ligger), henfaller til ren lefling med Hollywood de siste 50 sidene.

Klimaks i historien framstår like troverdig som i en gjengs actionfilm. Ikke så veldig, med andre ord.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 8. februar 2010.

Høyt tempo og troverdig dialog