INTIM DYLAN: Bob Dylan, Tony Garnier og Charlie Sexton (delvis skjult) i Oslo Konserthus torsdag. De er tilbake fredag og lørdag.
INTIM DYLAN: Bob Dylan, Tony Garnier og Charlie Sexton (delvis skjult) i Oslo Konserthus torsdag. De er tilbake fredag og lørdag.Vis mer

Høytidsstund med Dylan

Fra skranglete til nær magisk når Bob Dylan (74) inntar Oslo Konserthus.

KONSERT: Det mest forutsigbare med en Dylan-konsert er at han er så uforutsigbar. Det levde han ikke opp til i Oslo Konserthus torsdag kveld. 

Fokusert For - vi møter en annen og mer forutsigbar Dylan, sjøl om han har valgt bort mange av de mest opplagte sangene. Vi møter en Dylan som har fokus på sangene, i en konsert som - ganske overraskende - vil bli husket for crooningen, og utdragene fra Frank Sinatras sanghefte, mer enn for hans egne sanger.

Ja - hvis vi da ser bort fra åpenbare høydepunkter som «Tangled Up In Blue», «Scarlet Town» (jeg har aldri hørt ham synge bedre) og ekstranumrene «Blowin' In The Wind» (sterkt omarrangert i god Dylan-ånd) og «Love Sick».

Intimkonserter I likhet med mange av de andre i salen har jeg sett Dylan mange ganger, men alltid på langt større arenaer - med Oslo Spektrum som den minste (ca 7000 sittende).

Sånn sett blir dette som å få ham rett inn i stua.

Tre kvelder i Oslo Konserthus ble selvfølgelig raskt utsolgt.

Men hva får vi høre?

Riktig setting Det er umulig å forutsi om de samme låtene spilles fredag og lørdag kveld, men før han tok livepause i juli holdt han seg faktisk til samme låtliste flere kvelder på rad.

Og hva betyr en sånn intim setting for stemninga?

Mye, skal det vise seg.

Han synger! Du vet rett og slett aldri hvilken form han er i, om han mumler eller synger, om han sier noe som helst, om han smiler, om han spiller akustisk gitar (å foretrekke) eller elgitar (ikke så bra) eller piano (helt ok), hvilke låter han spiller - og om det er mulig å kjenne dem igjen.

Formen i kveld er fortreffelig, og det setter en ekstra spiss på konserten at vi aldri har vært tettere på. Det preger mottakelsen hos publikum også.

Den må sies å være nær elektrisk i samfulle 80 minutter (pluss pause).

Det er mange år siden han mumlet seg gjennom konserter. Både stemmen hans og bandet - de har hatt spillepause siden midten av juli - virker noe rustne i starten. Men det retter seg ganske raskt, og etter en liten pause er det bare å bukke ærbødig i respekt for en utøver som aldri slutter å overraske.

Pianisten Bob Sjøl veksler han mellom å stå og synge og av og til (kanskje for sjelden) spille munnspill og å innta plassen bak pianoet. Gitaren holder han seg klokelig unna. Det var en periode han insisterte på å spille elgitar sjøl, men den tid er heldigvis forbi.

Han har for flinke folk med seg til det.

Crooner-Bob Årets album «Shadows In The Night», basert på Frank Sinatras katalog av standardlåter, er kanskje ikke fansens favoritt, men det er låtene derfra - «The Night We Called It A Day», «Why Try To Change Me Now»,  «I'm A Fool To Want You», «Full Moon And Empty Arms», «Autumn Leaves» - som sitter aller best denne kvelden.

Dylan er på sitt beste som sanger her, uten at han forsøker å etterlikne Sinatra.

Han gir sangene nytt liv. Sitt liv. 

Skranglete Det må sies at det skrangler i overkant mye i konsertens første del, og i særdeleshet i et langt forspill til «Duquesne Whistle» fra hans forrige album «Tempest» (2012), som i likhet med «Shadows...» dominerer konserten.

Der og da føles det som om de står i øvingslokalet og ikke helt veit hva som er neste tone.

Litt overraskende, siden dette er karer som har spilt så lenge sammen, men skranglinga glir da også ganske raskt over i mer presist spill. Konserten tar seg opp og når de store høyder under allerede nevnte «Scarlet Town».

Westerndress Det er nå vi skjønner at gitaristene Charlie Sexton og Stu Kimball, bassist Tony Garnier, Donny Herron (steelgitar, mandolin m.m.)  og George C. Recelli (trommer) er så viktige for His Bobness.

Dylan, ulastelig kledd i mørk westerndress, med hvit hatt og ditto boots, tar stadig vekk noen skritt tilbake og lytter og observerer, stort sett i halvmørket. Hva han skal med hele tre mikrofoner foran seg er uklart, siden han bruker bare én av dem. Kanskje trenger han noe å gjemme seg bak der oppe?

Det er uansett hans kveld, han har så mange mikrofoner han vil. Og - fredag og lørdag kveld er han tilbake samme sted.

Han vil møte mange av de samme fjesene.

En opplevelse å leve litt lenger på.