Høytidsstund

Akustisk kvartettjazz blir ikke stort bedre enn dette.

KONSERT: BERGEN (Dagbladet): Tidligere i år fikk Petter Wettre en fortjent Spellemannpris for «Fountain of Youth», det «A Love Supreme»-inspirerte albumet fra i fjor høst.

Fredag kveld serverte han konsertversjonen i Bergen med samme besetning som på plata, pianist Erlend Slettevoll, bassist Jonas Westergaard og trommeslager Anders Mogensen, og for en fest det ble!

Eller snarere høytidsstund. Allerede fra den innledende trommesoloen og påfølgende temaetableringen ble det klart at Wettres ærend ikke var av overflatecruisende karakter, men søkte kontakt med de dypere lag av tanke, sinn og sjel. Dels gjennom den mest overveldende kraftfulle tenorhenvendelsen på denne siden av Michael Brecker, understøttet og farget av Slettevolls akkordkaskader og Westergaard/Mogensens swingende, tordnende driv; dels gjennom meditative forløp med klart slektskap til bønn eller hengivelse.

Stor autoritet

I dette blå spennet mellom ekstasen og undringen har Petter Wettre skapt seg et rom som han og kvartetten fyller med så stor autoritet at selv den tidvis overtydelige Coltrane-inspirasjonen blir å akseptere som nettopp det – en inspirasjon, ikke en oppskriftsbok.

En nøkkel til å lykkes som «60-tallsekspresjonist» i 2008 ligger selvsagt i å besitte instrumentale og kompositoriske ferdigheter som gjør deg til noe annet og mer enn en blek, forenklet Coltrane-klone.

Fleksibel

Den teknisk frapperende Wettre har både denne og andre nøkler på knippet, som blant annet et musikalsk engasjement som gir ham uplettet troverdighet som jazzmusiker, selv når han dukker opp i Idol-bandet. Som musiker er han fleksibel, som jazzmusiker har han alltid vist seg kompromissløs i forhold til jazzens kjerneestetikk – improvisasjonen, blåtonene, swingfølelsen – og det er ingen overdrivelse å si at det til tider svimlende nivået han nå viderefører tradisjonen på, gjør ham til en av samtidas store jazzutøvere, uansett hvilken internasjonal målestokk han måtte bli målt etter.