Hudens tid

Tynn, men sterk roman fra finske Anja Snellman.

BOK: «Hudens tid» åpner med at en datter legger seg på kne for å granske sin gamle mors sårbefengte fot:

«Jeg la meg på kne foran henne. Min første datter vendte seg dorskt i magen min. Jeg trakk pusten dypt. Mamma luktet. Den velkjente, varme, stikkende svetten dunstet ut fra armhulene, duften av mentolsigaretter i det rødrutete bomullsforkleet, og så noe nytt, noe ubestemmelig vammelt noe, en litt kvalm eim.»

Anja Snellmans første bok i norsk oversettelse har et selvbiografisk utgangspunkt. De tre siste åra av morens liv besøker datteren henne to ganger om dagen på pleiehjemmet. Snellman skildrer de gamle og deres «følgesøstre», kvinnene som må stelle sine mødre som småbarn, på en troverdig og sansenær måte. Etter morens død begynner datteren å nøste opp morens historie. Hva skjedde med den omsvermede, livsglade småbyskjønnheten som endte opp bitter og menneskevond med en alkoholisert og voldelig ektemann?

Morens kroppslige sår blir et konkret bilde på morens ødelagte liv. Å fortelle blir for datteren som å gå inn i morens og sine egne åpne sår; hun må gå tett innpå, for at det skal kunne heles. Det blir en sterk og fysisk beretning hvor døden, smerten og lysten står tett sammen.

Snellmans setninger er ofte lange og flerdelte, som en bevissthetsstrøm. Det er vanskelig å si hvor mye som skyldes den norske oversettelsen, men den rytmiske og poetiske effekten hemmes av noen litt for omstendelige og stokkete setningskonstruksjoner. Det norske ordvalget virker dessuten tidvis noe forflatende.