Huff, for en bom!

PLAN-NORGE: RORG-koordinator Arnfinn Nygaard (RammeavtaleORGanisasjoner, driver opplysningsarbeid i Norge om internasjonale utviklingsspørsmål) tar 17.3. opp en svært viktig problemstilling når han spør hvordan vi kan omgjøre det norske folks givervilje til engasjement for å endre urettferdige, globale strukturer. Bare så synd at han bommer så totalt med eksempelet sitt.

For når Nygaard antyder at en erfaren og rettighetsbasert organisasjon som Plan ikke klarer å engasjere folk i globale spørsmål, er det overraskende. Han må gjerne kritisere Plan for å «teppebombe» det norske folk i en månedslang markedskampanje, men han kan da ikke mene at vi - med mer enn 100 000 husstander som støttespillere i 6-7 år - ikke har de aller beste forutsetninger for å kunne opplyse om globale utfordringer?

AT NYGAARD ER lei «teppebombing» får så være, selv om han skal lete godt for å finne organisasjoner som i en markedskampanje kommuniserer særlig annerledes (Plan brukte forresten i fjor kun 3,6 prosent av innsamlede midler til «teppebombingen», langt mindre enn andre organisasjoner). Verre er det at Nygaard vet svært lite om hva det vil si å være fadder i Plan.

Det er liten tvil om at stor gjennomslagskraft gir et stort ansvar. Derfor driver vi aktiv «development education» overfor støttespillerne våre. I Planposten, som utkommer kvartalsvis, er det kort mellom titler som: «Retten til menneskeverd», «Mer makt til de fattigste!», «Lokal forankring alltid viktigst», «WTO-avtalen: Håndsrekning eller jerngrep?», «Menneskerettigheter og utvikling», «Fattigdomsplaner med klare mangler»... Slik kunne jeg fortsatt med titler som er et uttrykk for fattige menneskers kapasitet og som behandler overordnede, globale utfordringer. Det er mulig Nygaard mener at disse artiklene i sin helhet skulle vært brukt til å rekruttere faddere på de 10-15 sekundene med oppmerksomhet vi har på annonseplass i det offentlige rom, men da er jeg redd for at vi ikke hadde bidratt særlig mye til å opplyse det norske folk. Men når folk gjennom Plan har opparbeidet seg et forhold til fattige mennesker i sør, da er de mottakelige for den type informasjon.

NÅR HAN VELGER Plan som eksempel, må Nygaard tas til inntekt for at han synes det er bedre med ordninger som er mer tuftet på veldedighet. For hvilken innsikt i de globale utfordringene får de som gir til bistand via kirkenes kollektbøsser? Hvilken innsikt får de som pr. telefon gir 200 kroner til «sin» organisasjon? Hvilken innsikt får de som en gang i året gir penger via NRKs tv-aksjon?

At bistand og utvikling er mer forankret i det norske folk nå enn før Plan etablerte seg, er hevet over tvil. I 1996 var det 150 000 faddere i Norge, i dag er det godt over 300 000. Plan har «bare» tatt 100 000 av veksten. Enhver analytiker vil skjønne at Plans vekst ikke skyldes at organisasjonen har tatt over andres støttespillere, men har nådd ut til nye grupper. Mener Nygaard at det hadde vært bedre opplysning for det norske folk om Plan ikke hadde etablert seg og nådd ut til disse gruppene?

NYGAARD HEVDER også at utviklingsminister Erik Solheim gjør seg til talsmann for en veldedighetstradisjon når han viser til Plan som en nytenkende organisasjon. Kanskje det skyldes at ministeren vet bedre hva han snakker om? Solheim vet nemlig at Plan er basert på menneskerettighetene, og ikke på veldedighet. Han er også svært godt kjent med hvordan Plan opplyser fadderne, og har sett hva Plan gjør i felt. Det har ikke Nygaard.

Det er en interessant opplevelse å bli dolket i ryggen, særlig når angrepet kommer fra koordinatoren for den samarbeidsorganisasjonen du selv er medlem av, og når angrepet kommer på en «problemstilling» som han aldri tidligere har tatt opp med oss. Jeg er derfor slett ikke sikker på om jeg synes Arnfinn Nygaard som medium og eksponent for Jantelovens støttespillere er noe vakkert syn. Det er kanskje ikke oss du burde bruke som eksempel når du skal tale dine venners sak overfor Rattsø-utvalget?