I januar meldte Unni Lindell at hun forlater sitt gamle forlag Aschehoug til fordel for Petter Stordalens Capitana. Dette i likhet med andre storselgere som Jørn Lier Horst og Tom Egeland. Spesielt førstnevnte er i ferd med å kuppe krimmarkedet helt med sine middelmådige kriminalromaner.

For det er ikke tvil om at Petter Stordalen og co. er drevne, for ikke å si hensynsløse, selgere. Gode redaktører synes derimot å være en mangel på forlaget. «Nabovarsel» må være den svakeste boka Lindell har utgitt. Den er så rotete og kaotisk at den formelig skriker etter profesjonell redaksjonell motstand.

Åpningen i seg selv er pirrende nok. Gamle Esme Madsen, uformelig, mentalt ustabil og skrekkinngytende, står i kjøkkenvinduet i et sommertomt hus, der hun tidligere har vært hushjelp. Hun har på seg plasthansker og en grønn plasthette. Nedi i kjelleren ligger en mann, badet i sitt eget blod. Esme venter på at hennes yngre slektning Hansi skal komme og partere mannen, slik at de blir kvitt ham og hun kan gjøre kjelleren ren.

Fatalt nok får unge Sonja i nabohuset se et glimt av skumle Esme i huset som skal være tomt. Sonja ringer politiet, og den 23 år gamle politikonstabelen Lydia Winther, med kallenavnet Snø, rykker ut med sin gretne kollega og overordnede. De gjør ingen funn og overlater en engstelig Sonja til seg selv. Snø har likevel en uggen følelse av at noe ikke stemmer. Da hun drar opp neste gang er Sonja forsvunnet.