Huff og huff

Smashing Pumpkins virket lei sine gamle klassikere, og satte inn støtet kun på nye, dårlige låter.

Sist gang Smashing Pumpkins spilte i Oslo var i 2000, da fortsatt nok folk røyka til å få til et ordentlig lighterhav på gulvet under ømme konsertøyeblikk. Den er der fortsatt i dag, denne opp/ned-stjernehimmelen i den mørke folkemassen, men artistene ser den ikke, for linsene er vendt mot dem og displayene bak digitalkameraene og fotomobilene lyser kun bakover. Det er sånt man har tid til å tenke på når det gjenforente Smashing Pumpkins spiller nye låter.

Blank løgn

Skjønt, å kalle det Smashing Pumpkins som spilte i Oslo Spektrum gjenforent, er ikke bare en overdrivelse, men en blank løgn. Verken bassist D\'arcy eller gitarist James Iha fra bandets storhetstid er med, og trommis Jimmy Chamberlin spilte på vokalist Billy Corgans soloskive, så de to kan strengt tatt ikke sies å være gjenforent. Men navnet er plukket opp igjen, og med navnet kommer selvsagt det publikum som vokste opp med og elsket bandets tre første plater, og der ligger selvsagt også problemet: Smashing Pumpkins er i dag et nostalgishow for alle andre enn bandet selv.

Minner fra bedre tider

Det tar først av i Spektrum under kveldens fjerde låt, og da ikke fordi den spilles spesielt bra, men fordi låta er «Tonight, Tonight». Publikum, inkludert undertegnede, er kanskje fra seg av glede, men det er Smashing Pumpkins anno 1995 vi skriker på, ikke menneskene på scenen. Corgan selv understreker senere situasjonen ved å trå bort fra mikrofonen og rett og slett la publikum synge første vers på «Today»: Låta trenger ikke låte bra, den trenger bare minne deg på tida da den gjorde det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og alt dette hadde vært vel og bra om det ikke hadde vært for at Corgan & Co har et knippe nyere låter de faktisk vil spille, med utstrakte jammepartier og all (vel, noe av, i det minste) den bravur fremførelsen av det folk vil høre mangler. De mest heroiske innsatser på scenen med dette ferske og beint frem dårlige låtmaterialet, høster aldri mer enn høflig applaus, og på «Today» som på «Ava Adore» som på «Bullet With Butterfly Wings» er det åpenbart at bandet nærmest har dårlig tålmodighet og bare vil gjennom låtene.

Lei av låtene

De fleste turnerende band i dag som ikke har laget en skikkelig god skive på tretten år - og knapt en god låt på ti - har ikke dette problemet, og da antakeligvis fordi de har en lengre katalog av album folk elsker å trekke fra. Smashing Punpkins har tre legendariske album på samvittigheten, men uansett hvor bra de tre er er de bare tre, og med et såpass begrenset utvalg sikre publikumsfavoritter, er bandet tydelig i ferd til å gå lei av alle sine beste låter. Bare tanken på hvordan vår ungdomsangsts lydbilde kommer til å høres ut live dersom Smashing Pumpkins fortsatt finnes om ti år, er nok til å gjøre en kvalm. Ikke ulikt følelsen av å se sin en gang så livlige bestefar visne hen på gamlehjem.

INGEN STOR KONSERT: Billy Corgan og resten av det som utgjør Smashing Pumpkins i 2008, overbeviste ikke i Spektrum. Bildet er fra bandets konsert i Tyskland tidligere i uka.
INGEN STOR KONSERT: Billy Corgan og resten av det som utgjør Smashing Pumpkins i 2008, overbeviste ikke i Spektrum. Bildet er fra bandets konsert i Tyskland tidligere i uka. Vis mer