Huitfeldt tar feil

EKTESKAPSLOVEN: I en kronikk 6.6. bebreider statsråd Anniken Huitfeldt at motstanderne av den nye ekteskapsloven – kirken inkludert – aldri har tatt et oppgjør med sitt syn på homofile.

Det er feil. Og dermed bryter bærebjelken i kronikkens sammen.

Det er riktig at Den norske kirke ikke har noen god historie i forhold til homofile, og det har kirken ytret seg selvkritisk om flere ganger. Dessuten: I utredningen fra Den norske kirkes lærenemnd (2006) sier flere biskoper seg nå positive til at homofile inngår forpliktende ordnede samliv. Men de gjør det vel å merke med partnerskapet som ramme, og er avvisende til å omdefinere ekteskapsbegrepet til også å omfatte likekjønnede: Ekteskapet står i en særstilling, heter det her, «og er noe annet enn et ordnet partnerskap mellom to mennesker av samme kjønn. Denne særstilling bør samfunnet heller ikke tilsløre» (s. 105).

Kirkemøtet i 2007 åpnet med klart flertall for at homofile i partnerskap skal kunne få vigslede stillinger i kirken. Men i det samme kirkemøtet uttalte 80 % av delegatene seg mot likekjønnet ekteskap. Det skyldes at partnerskap og likekjønnet ekteskap er samlivsformer av to forskjellige kategorier. Det er dette forhold, som får sitt tydeligste uttrykk i den biologiske faktor, lovmakerne ikke ser, eller vil innse. Forskjellene på de to samlivsformer gjør det også vrient å anvende diskrimineringsargumentet i denne forbindelse. Her kan vi snarere tale om velbegrunnet forskjellsbehandling.

Prosjektet likekjønnet ekteskap ble som kjent satt på beddingen allerede i Soria Moria-erklæringen, og er senere forsøkt underbygget med et høringsnotat som representerer et lavmål i norsk forvaltningspraksis.

Til sist: Når man på andre viktige samfunnsområder er usikker på følgene av alvorlige inngrep, er vi vant til å anvende et føre-vâr-prinsipp. Men her ser det ut til at man bare kjører på – uten seriøse konsekvensanalyser.