25 år er gått, og Kina er påtvunget et kollektivt hukommelsestap. Det er i og for seg ikke noe nytt. De fleste hendelser som setter de kommunistiske makthaverne i vanry, blir forsøksvis retusjert ut av historien. Offisielt glemt. Det gjelder utrenskningen av tusener av høyreavvikere etter den såkalte «la hundre blomster blomstre»-kampampanjen i 1957. Det gjelder sultkatastrofen under Det store spranget i perioden 1959- 62 der flere titalls millioner døde. Det gjelder Kulturrevolusjonen i 1966- 76. Og det gjelder massakren på Tiananmen-plassen i Beijing da hundrevis av studenter ble meid ned av tanks.

Før årsdagen for massakren inntreffer det hvert år et fast mønster i Kina. Internett blir langsomt og treigt, en rekke søkeord blir blokkert, soldater blir utplassert i gatene og kjente opposisjonelle blir fraktet ut av byene, pålagt husarrest eller satt i varetekt. De repressive tiltakene blir strammere jo nærmere datoen man kommer. På selve dagen pleier Beijing å være som i unntakstilstand.

Jeg var der selv med kolleger på 20-årsdagen i 2009. Hele Tiananmen-plassen var avsperret; uniformerte vakter fra det paramilitære Folkets bevæpna politi stanset folk i undergangene til selve plassen. Som utenlandske journalister ble vi selvsagt nektet adgang, men på spørsmål om en forklaring på forbudet, møtte vi skuldertrekk og henvisning til en lokal politistasjon der sjefen var «ute til lunsj». Men plassen vrimlet av folk, særlig av menn med paraplyer i solskinnet. Da BBCs kameramann forsøkte å filme Tiananmen-plassen fra en sidegate, ble kameralinsa øyeblikkelig sperret av paraplyer. Det var en farse.