Hul filosofikal

Jostein Gaarders murstein av en lærebok er blitt en musikalmastodont uten sidestykke. «Sofies verden» henlagt til en nedlagt flyplass minner mest om skroget av en krasjlandet gigantkalkun. Store ord flakser forbi på Fornebu, faktisk de største i vår kultur.

- Bare en liten bok

Og svært skal det være, svært og kolossalt og ekstremt. Utgangspunktet er Gaarders litterære verdenssuksess, som om kimen til scenisk suksess ligger i det. Og dessuten er dette altså Nordens største musikalsatsing på Nordens største teaterscene med Nordens største lysanlegg. Og instruktøren har valgt å la denne reisen i vår kultur og vitenskap foregå på en enorm, svai platting som skal symbolisere «tankenes bredde».

Nissefilosof

Her gjelder det med andre ord å unngå dybden, for dette er underholdning som ikke bunner i noe som helst. Det er godt gjort når Platon, Sokrates, Goethe, Darwin, Freud og resten av tenkerne står på rollelista. Da foregår det slik at opphavsmannen Øystein Wiik som Alberto Knox brøler: «Velkommen til Athen. Her fødtes den europiske kultur!», og vips spretter massevis av nissekledte filosofer opp av hver sitt hull over hele plattingen.

Middelalderen framstilles i diskokoreografi. Det beste i første akt er den elendige lydkvaliteten, når du oppfatter brokker av teksten tror du likevel ikke du hører riktig. Den manglende handling kan du lese i programmet.

Andpusten

Der tar den bare åtte sider. På scenen tar den tre timer. Det er svært, kolossalt og ekstremt langt. Særlig når det ikke er verken handling, roller, miljø eller et samlende dramatisk driv. Bare en uendelig rullebane hvor ingenting tar av eller går inn for landing.

Men mange sliter med å få kalkunen på beina, i hvert fall. Mariann Aas Hansen viser absolutt livstegn og synger kveldens eneste mulige hit, «En helt ny verden», som om hun faktisk mener det. Beundringsverdig! Karoline Krügers Sofie blir mer og mer andpusten, Elisabeth Andreassen strever med å oppdage sin egen kropp som kvinnelig og pervers Freud («Hull etter hull uten hell»). Jahn Teigen gjør en grotesk klovn nå også av filosofen Descartes - Teigen behersker i hvert fall gigantomanien så å si mil etter mil, Per Berg Eriksen er Darwin som aerobicinstruktør, survival of the fitness? Og de stakkars skuespillerne i alt dette heter sikkert Ivar Nørve, Kåre Conradi, Anders Vangen, Guri Egge og Trond Teigen når kalkunen har trukket sitt siste sukk.

Når da regi (dr. Fritzdieter Gerhards) og koreografi (Ralf Rossa) ikke bare er blottet for fantasi og artisteri, men platt og brutalt gammeldags, gjenstår bare Gisle Kverndokks musikk. Den er det liv i, og det er så visst ikke hans skyld at «Sofies verden» har svært, svært lite på scenen å gjøre.

Idè og bearbeidelse:

Øystein Wiik/Inger Schjoldager basert på Jostein Gaarders roman.

Libretto: Ø. Wiik.

Musikk: Gisle Kverndokk, Sofies Verden.