Huldrer og svartedaud

På en selvbygd fjellgard sitter 96 år gamle Eyvind Bolt, et stykke inn på 1400-tallet, og oppsummerer sitt liv. «Et liv i dødens tid», som Willy Ustad har kalt romanen sin.

Det er en vidtfavnende, merkelig ujevn bok. Noen sekvenser, som skildringen av menneskenes fortvilelse under svartedauden, og den seinere barnedauden, river og sliter i leseren. Andre steder grenser boka til det pinlige, især når Ustad gir seg erotikken i vold.

Kronikøren, Eyvind Bolt, har altså levd gjennom det meste av 1300-tallet, århundret for den store sotten. Han tilhører en av landets mektigste ætter, og er eslet til å bli stormann. Så vil pesten det annerledes. Når den har herjet fra seg, er han alene igjen i slekten, han har mistet lysten på å leve som jordherre, og han har festet seg til kvinnen Kolrun, som reddet livet hans da han ble syk. Nå er det slik med Kolrun, og de andre kvinnene Eyvind Bolt deler leie med, at de er utstyrt med hale.

Høvding

Bolt blir en slags høvding for disse kvinnene og mennene deres, som bare har hale foran, i likhet med andre menn. Han fører dem til en fruktbar dal, der de kan leve sine liv i relativ fred. Selv forlater han dalen når Kolrun dør, og etter å ha brakt en ondsinnet prest av dage i Orkdal, bosetter han seg på fjellgarden. 96 år gammel omgir han seg med fire halebehengte kvinner. Fortellingen veksler mellom et «nå», der Eyvind Bolt og hans fire elskerinner lever i en slags utopisk, nesten hippie-preget harmoni, og stadige tilbakeblikk på det livet han har levd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Inderligheten utmerker Willy Ustad når han er på sitt beste. Hans naturlige samfølelse med «jordens salt,» det vanlige slitets kvinner og menn, framstår som kvalitetsmessig bærebjelke i romanen. Han identifiserer seg med fortidas mennesker, tar innover seg deres sorger og gleder, og transformerer det tidvis til utmerket skrivekunst. Sjelden er han bedre enn i fortellingen om barnedauden, en farsott som gikk over landet noen tiår etter den store svartedauden: Bygdelaget holder alle barna isolert, plasserer dem innenfor en såkalt ildring, dit ingen andre får komme. Slik vil de verne den oppvoksende slekt. I jula samler de voksne seg utenfor ringen. Innenfor, opplyst av ilden, danser barna for foreldrene sine.

Demoner

Mytene spiller en viktig rolle i Willy Ustads roman. Kvinnene er av huldreslekt, og halen er altså deres merke. De mest fanatiske av kirkens menn ser på dem som demoner, og derfor lever disse kvinnene sine liv i stadig fare. Hvorfor Ustad på denne måten velger å bryte med realismen, for å skape en slekt av fiktive huldrekvinner, synes meg faktisk litt uklart. Kanskje vil han aksentuere Kirkens undertrykkelse, og dens intoleranse overfor minoriteter. Men jeg synes ikke Ustad makter å integrere denne myten i resten av fortellingen. Ei heller er han på sitt beste når han henfaller til sakprosa. Lange forelesningspartier med Norges politiske 1300-tallshistorie - der det attpåtil finnes visse unøyaktigheter og feil - bidrar ikke til å heve romanen. De erotiske fallgruvene er allerede nevnt, hvorfor i all verden er det så vanskelig for norske forfattere å beskrive erotikk på en måte som gjør at det... nåja, svinger?

Det som gjenstår er den realistiske fortellerkunsten. Den behersker Ustad i høyeste grad, og derfor har han skrevet en lesverdig roman, alle svakheter til tross.