Hulerock

Øredøvende opptakt til nasjonaldagen.

KONSERT: Verselinja «Get ready to shoot yourself» er nemlig det første Cave formidler fra scenen i Oslo Spektrum, etter at noe som likner på et tordenskrall har åpnet den England-bosatte australierens første konsert i Oslo på fire år. Med «Night Of The Lotus Eaters», fra årets album «Dig, Lazarus, Dig!!!», er standarden satt for en nesten to timer lang kveld i Caves øredøvende varetekt – med en desperasjon som kan minne om hans eget The Birthday Party på 70- og 80-tallet. Samtidig er hovedpersonen overraskende morsom og utadvendt, der han stadig henvender seg til – og kommenterer – det ivrige, stående publikummet lengst framme. Man kan mistenke ham for å ha satt på seg den harry barten bare for å erte oss, eller i et forsøk på å bli mer folkelig. Har mørkemannen lurt oss hele tida?

Kontraster

For min egen del hadde jeg fortsatt en solokonsert med Cave fra Grieghallen i Bergen i 1999 langt framme i øregangene – inntil de vare pianotonene ble kraftig og effektivt overdøvet av støykorridoren som gikk tvers igjennom et så godt som fullsatt Oslo Spektrum kvelden før nasjonaldagen.

Kontrasten er total. Med seks mann store Bad Seeds i ryggen, feirer Nick Cave at han i mars ga ut et album gjennomsyret av tung, pulserende rock’n’roll. Konserten i Spektrum preges av dette albumet.

Ved hans side står de trofaste følgesvennene Mick Harvey (gitar) og ikke minst Warren Ellis, den nå kraftig beskjeggete herren som spiller fele i hoftehøyde som om han var en rytmegitarist, eller sitter på scenegulvet og vifter som en gal med armene mens han korer frenetisk. Lengre unna Arve Tellefsen er det vel knapt mulig å komme. Finessene i felespillet blir ofte borte, men en effektiv støykilde er han. Sjøl spiller Cave gitar og av og til keyboard – og til slutt piano, i en innspurt som er en mester av hans kaliber verdig.

Ekstraperler

For – etter en konsert som preges av vedvarende støy, og litt unødvendig lange pauser mellom sangene, kommer gjengen tilbake og gjør en ekstraomgang med bare scoringer og et litt spedt forsøk på allsang – med låter som «Get Ready For Love» (2004), via et fantastisk gjenhør med «The Mercy Seat» fra 1988 og like utsøkte «Into My Arms» fra 1997 (endelig med Cave nesten alene bak pianoet) og til bluesen «Stagger Lee» fra klassikeren «Murder Ballads» (1996). Villskapen settes i system , og Cave setter en ny standard for rocka fotarbeid.

Det er når du hører en del av disse låtene det slår deg at konserten kunne vært enda bedre om noen av disse perlene hadde blitt strødd utover. Det er stort sett bare «Red Right Hand» (1994) og «Deanna» (1988) som brukes til dette formålet, og som minner om at Nick Cave var en avansert popartist – før han tok ladegrep og igjen ble kompromissløs og primitiv rocker med The Bad Seeds og Grinderman – sideprosjektet som kommer til Øyafestivalen. Tenk så fint det hadde vært om han hadde satt seg ned ved pianoet litt før, gjerne alene, og roet ned litt – sånn for variasjonens skyld. Vel, han fikser begge deler.