TILBAKE TIL UTGANGSPUNKTET: Korn har hanket inn produsent Ross Robinson og forsøkt å skru seg tilbake til ungdomsåra. Foto: Pieter M. Van Hattem
TILBAKE TIL UTGANGSPUNKTET: Korn har hanket inn produsent Ross Robinson og forsøkt å skru seg tilbake til ungdomsåra. Foto: Pieter M. Van HattemVis mer

Hulking og grovkornede riff: Korn på gamlemåten

Nu metal-frontsoldatene Korn har hatt en vekslende karriere. På sin niende plate går gjengen i barndommen igjen.

|||ALBUM: Mye vondt har vært sagt om Korn og deres virke, både som nu-metal-pionerer og måten de har forvaltet sitt eget dogme i voksen alder.

Men det er aldri for sent å snu, er det noe som heter, og det ligger vel i den selvransakende tittelens natur at det har blinket et rødt lys i Korn-kvarteret. «Korn III — Remember Who You Are» er nemlig et tilbake-til-utgangspunktet på flere plan.

Ikke bare er Ross Robinson (hvor ble det av han?) tilbake i produsentstolen, mesteparten av den industrielle utsmykningen og fiksfakseriet fra de seinere platene har tatt bakdøren.  

Reiser fasaden Når man i tillegg har fjorårets utenomjordiske Quart-konsert friskt i minne, er det fristende å håpe på at det pumper oksygenrikt blod i Korn-årene igjen. Konklusjonen må blir likevel et, tja. 

Gjengen har vitterlig klart å reise fasaden igjen, men bak de velkjente bassveggene, den desperate hulkingen og de grovkornede riffene, er det sparsommelig møblert.

Det åpner godt med trøskeverket «Oildale (Leave Me Alone)» og febersyke «Pop a Pill», men deretter er det litt berg-og-dal-bane, og Jonathan Davis utrettelige floskelferd kan du få billig av meg.

Heldigvis er de gode låtene mange nok til å overskygge de som til tider smaker mer av skyggeteater enn ferske musikalske ideer.  

Tilbake til fortiden Når Davis gråter frem linjer som «truth is pain», er det vanskelig å ta han alvorlig.

Det er greit at man har en et språk å forholde seg til, men det er lov å formulere seg i litt andre vendinger når man begynner å nærme seg overgangsalderen.

Men, det må selvsagt tas med i beregningen at Korn har sin ufravikelige signatur, og det er det som i siste instans redder dem. Når de bitende refrengene sitter som i «Never Around» og «The Past» er Korn nesten i godt gammeldags slag.

Og det er vel nok til at gamlefansen slikker seg fornøyd om munnen. Resten beveger seg nok likegyldig videre.