«Hull»

Det blir en medrivende og gripende fortelling av disse ungdommenes evne til å gjøre det umulige.

Louis Sachars bok «Hull» ga meg assosiasjoner til stemningen i klassiske fangefilmer som «Flukten fra Alcatraz» og «Papillon»: Her er du innelåst, her er overmakten for sterk, her er flukten umulig. I «Hull» er det unggutter som er satt i en sinnssyk avstraffelsessituasjon. Det umulige har her en skremmende deterministisk undertone: Hvordan skal disse guttene gjennom sitt livsløp klare flukten fra fornedrelsen samfunnet har henvist dem til?

Vår helt Stanley Yelnats blir helt tilfeldig og meningsløst tatt hånd om av forbedringsmyndighetene. Ungdomsleiren ligger ved en uttørket innsjø. Ørkenen, klapperslangene og de gulflekkete øglene er bestyrerens sikreste vern mot flukt.

Louis Sachar skriver så det er umulig å legge boka vekk. Han har en direkte og presis stil som ikke gir plass for utenomsnakk. Men historien som helhet er så rikt sammensatt, så tett av meningslag, at det ikke blir streng realisme, men eventyrets sjenerøse magi som er denne fortellingens uttrykk.

Hva er det som gir hovedpersonen muligheter? Fortellingene. Han har det innabords som gjør ham i stand til å bruke fantasien og se ut over seg selv. Å finne en alliert krever nettopp det. Analfabeten Zero og oppfinnersønnen Stanley snur forbannelsen fordi de begge sprenger grensene i den settingen de er plassert i. Det er flukten fra hullene og gravingen.