Human-etikkens utvikling i Norge

Human-Etisk Forbund har feiret sitt 50-årsjubileum. Fra å være en liten forening med noen få hundre medlemmer er HEF i dag en livssynsorganisasjon med innpå 70 000 medlemmer. Hvordan var dette mulig?

VIL MAN HA en god innføring i human-etikkens utvikling i Norge, vil jeg anbefale boka «Livet før døden». Her beretter professor i samtidshistorie ved Høyskolen i Lillehammer, Paul Knutsen, om hva som skjedde og hvorfor det skjedde - tilbake fra stiftelsen i 1950 av Foreningen for borgerlig konfirmasjon, som seinere ble til Human-Etisk Forbund. Kristian Horn hadde i 1950-årene lagt fram sine tanker om en «verdslig livssynsbevegelse». Som ung journalist hadde jeg med forbauselse møtt noen av de mørke sjeler, representert ved indremisjonens professor Ole Hallesby. Privat kunne professoren være en hyggelig og sjarmerende mann. Men så fort han kom på prekestolen forvandlet han seg til noe særs skremmende. Professoren og det konservative miljøet han representerte, trodde fullt og fast på følgende: Den som ikke tok i mot Jesus som sin frelser, ville havne i helvete og bli pint til evig tid. Den lutherske kirken hadde ennå stor makt i det offentlige liv, ikke minst i skolevesenet. Toleransen overfor dem som ikke trodde vart lik null. En kjent person ble bisatt i Vestre krematorium uten prest. En redaktør i en kristelig avis skrev at det hadde funnet sted «en hedensk bålferd».

DET VAR EN formastelig tanke at mennesker ville begrunne sin etikk uten å forankre den i kristendommen. Dette synet finner man fremdeles i konservative kretser innen vår lutherske statskirke. En av arvtagerne av dette synet, Jon Kvalbein, luftet sine tanker ved 50-årsjubileet for Human-Etisk Forbund i en kronikk i Klassekampen: «Human-etikken etterlater oss i meningsløshet uten støtte fra vitenskap eller fornuft», hevdet han. Og menneskerettighetene, som human-etikerne taler så varmt om, var ifølge Kvalbein historiske frukter av kristen tro. Denne bastante intoleransen overfor mennesker som har vansker med å akseptere de kristne trossannheter, var det åndelige klima human-etikerne møtte i disse femtiårene. Dessuten var kritikerne overbevist om at det hele var en døgnflue som snart ville forsvinne. En senere statsråd, den gang ung student, ville ta livet av human-etikken fra studentersamfunnets talerstol. Lars Roar Langslet uttalte: «Den kristne humanisme vil leve lenge etter at Human-Etisk Forbund er stedt til hvile (...) Alt som ikke har livets rett, vil etterhvert visne, så også med Kristian Horns frigjørelser». Den unge Per Lønning, senere biskop, mente at i kristendommens forkjetrede dogmer finner vi det eneste grunnlaget for etikken. Etikken har som forutsetning en tro, nemlig kristendommens grunnleggende dogmer, mente han. Den dominikanske pateren Rieber Mohn var av den oppfatning at humanisme egentlig var av religiøs natur. En verdslig humanisme er derfor en selvmotsigelse, forkynte pateren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER muligens litt av et mirakel at human-etikken overlevde dette bombardement fra akademiker-arrogansen. Men en enkel forklaring kan være dette: Mennesker som av intellektuelle årsaker hadde brutt med trossannhetene, ville også bli betraktet som gode og nyttige samfunnsborgere. Selv uten å ha en personlig tro følte de samhørighet med andre mennesker, med samfunnet, sine ektefeller og barn. De oppdaget at deres etikk og moral kunne eksistere utenfor troen. Nå hadde riktignok en del spesialister på erkjennelsesteori fortalt dem at de vandret omkring som filosofiske misforståelser. Men det virket som kritikken ikke nådde fram. Det som var satt i gang, hadde møtt et behov. Denne akademiske arrogansen overfor human-etikk har fulgt forbundet opp gjennom årene. Et eksempel er Rune Slagstad som i sitt verk «De nasjonale strateger» noe nedlatende omtaler Kristian Horn som «den nye human-etikkens erkebiskop i Norge».

FORFATTEREN av ««Livet før døden» tar for seg HEFs forhold til Arbeiderpartiet. Stifterne hadde nok visse forhåpninger til partiledelsen. Men Arbeiderpartiet hadde i 1974 laget en slags utredning om kristendommen - der Jesus blir framstilt som den første sosialdemokrat, for ikke å si som en oldtidens Gerhardsen. Partiet så på statskirken som en garanti mot ville religiøse utsvevelser. Man hadde helvetesdebatten i friskt minne. Departementet hadde da grepet inn i striden på den radikale Hamar-bispen Kristian Scheldrups vegne, og så å si ved et dekret avskaffet helvete, sa noen lystige sjeler. Det var ingen stor motvlje mot HEF blant partiets ledere. Ved den første borgerlige konfirmasjon i Norge deltok 34 unge. En av dem var statsminister Einar Gerhardsens datter Torgunn. Kirke-og undervisningsminister Lars Moen var til stede, og det måtte han stå til rette for i Stortinget etterpå. Likevel, partiet opptrådte med stor forsiktighet overfor statskirken. I årene som gikk hadde partiledelsen kommet til å se på kristendommen med mer positive øyne. Ifølge Paul Knutsen møtte HEF to av sine farligste motstandere nettopp i dette partiet. Det var prestedatteren Eva Nordland og prestesønnen Gudmund Hernes. Eva Nordland forsvarte «den brede folkekirken». Gudmund Hernes kastet en brannfakkel inn i skoledebatten ved å fjerne muligheten for alternativ livssynsundervisning, og banet vei for innføring av det omstridte KRL-faget høsten 1997. «En total mangel på forståelse overfor det å være en livssyns-minoritet», ble det sagt. Men den norske offentlighet vare såre fornøyd med tingenes tilstand. Det kom til søksmål mot staten. Men saksøkerne ble møtt med en mur av avslag i samtlige rettsinstanser. Etter at saken var kommet til topps i det norske rettssystemet, brakte HEF den inn for FNs menneskerettskomité. Der vant den fram og resulterte i det mange vil si var en kraftig kritikk av norske myndigheter. En overnasjonal korreks måtte altså til.

BOKA «ET LIV FØR DØDEN» er ingen ukritisk beretning om HEF. Overgangen fra den lille klubben til en stor organisasjon med millioner fra statskassen, brakte med seg velkjente problemer: Personstrid, prestisjerytteri, hvisking i krokene, budsjettstrid etc. Resultatet kunne ofte være overanstrengte generalsekretærer som forlot skuta merket av hendelser som ikke alltid lot seg definere som etiske. Organisasjonen hadde og har også et annet problem. Det var ikke til å unngå at toneangivende personer i HEF tilhørte politiske problemstillinger til venstre for Arbeiderpartiet, og nå ville de delta i utenrikspolitikken også på vegne av forbundet. Det ble stilt spørsmål om en livssynsorganisasjon skulle ta standpunkt til kontroversielle utenrikspolitiske problemer. Hadde venstresiden skaffet seg en ny talerstol? Forfatteren vil kanskje si nei, men han fastslår følgende: «Koplingen av menneskerettslig argumentasjon og utenrikspolitisk aktivisme hadde oppnådd enstemmig oppslutning i HEF s landsstyre. Det kan bli farligere for HEF s framtid enn angrepene fra kristelig hold.»