Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Humanisme på skråplan

En legevaktlege kommer på sykebesøk til en enslig mor med en sønn på 20 år. Hun har uhelbredelig kreft og har sterke smerter, han er sprøytenarkoman. Morens høyeste ønske er å få en morfinsprøyte som er så kraftig at hun dør. Sønnens høyeste ønske er å få en tilsvarende sprøyte, så han kan «overleve» en dag til. Hva bør legen gjøre?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er neppe tvil om at dersom legen skulle følge folkeopinionen, ville han gitt begge den sprøyten de ønsket. Forhåpentlig gjør ikke legen det, men mobiliserer det han kan av omsorg og oppfølging rundt den lille familien i ekstrem nød. Men legen vet av erfaring at slike ressurser er det stor knapphet på. Hvem vil vel bruke mye tid og krefter på en person som snart skal dø likevel, og som til og med selv ønsker å «slippe»? Og hvem vil frivillig forbarme seg over en 20 år gammel narkoman som bare stjeler og ikke er til å stole på? Det må da være bedre for alle parter at de får sprøyten sin, de får det som de vil og vi andre slipper unna et vanskelig problem.

Både aktiv dødshjelp og det å gi narkotika og sprøyter til narkomane er aktuelle politiske tema. «Retten til en verdig død» har blitt en merkesak for humanetikerne, og bevegelsen «Mitt livstestamente», som opprinnelig var opptatt av at dødssyke mennesker skulle slippe kunstig livsforlengelse, er nå vel så opptatt av retten til å bestemme sitt eget dødstidspunkt. Gratis utdeling av sprøyter er for lengst innført, og metadonprogrammene har omsider også nådd vårt land, under merkelappen «skadereduksjon» (harm reduction).

Mange vil hevde at denne utviklingen er uttrykk for større personlig frihet og økende humanisme. For meg er den en manifestasjon av forvitret solidaritet. Individuelle verdier, som hvordan den enkelte har det i øyeblikket, settes foran grunnleggende fellesskapsidealer som livets ukrenkelighet eller et narkotikafritt samfunn.

Narkotikakrigen er tapt, hevdes det. Forestillingen om et narkotikafritt samfunn er en utopi som ikke egner seg som politisk målsetting. Mon det. Er det ikke like urealistisk å strebe mot et samfunn uten vold? Likevel er det ingen som mener at vi bør tillate voldsbruk for å redusere kriminaliteten. For meg er ikke narkotikakrigen over, men fienden har gjennom sin kjemiske krigføring lykkes i å okkupere oss. Derfor er det viktigere enn noensinne å beholde moralen og ikke glemme idealene.

Det skumle er at denne okkupasjonen skjer i humanismens navn. I mangel av noe bedre gir vi en stadig økende gruppe unge mennesker gratis sprøyter og gratis stoff. Vi tror det er den beste måten å hjelpe dem på, ja, kanskje berge livet deres. Men det gjelder bare noen ganske få, avvikende personer, hevder mange, personer som ikke greier å holde seg «på matta» som oss andre. Mon det. Mange narkomane har nok betydelige psykiske problemer eller personlighetsforstyrrelser, men det er ikke alltid like klart hva som kom først, misbruket eller nerveproblemene. Dessuten er det også mange rusavhengige som ikke har slike tilleggsproblemer. Forskjellen mellom dem og oss er med andre ord ikke særlig tydelig, og det er lett å tenke seg en skråplaneffekt der stadig flere trenger sprøyter og stoff. I humanismens navn.

Men finnes det noe alternativ? Jeg mener det, hvis vi ser litt bakover. I 1970 ble den såkalte Løsgjengerloven endret slik at det ikke lenger var aktuelt å sende folk på tvangsarbeid fordi de opptrådte beruset på offentlig sted. Arbeidshjemmene ble til vernehjem, der tilbudet skulle være betingelsesløs omsorg , som av enkelte bestyrere ble tolket så vidt som at det ikke engang skulle stilles krav om rusfrihet. Det negative ved denne reformen var selvsagt at hovedmotivet fremdeles var renovasjon, å få de bostedsløse bort fra gaten. Det positive var at det viste seg å være mulig å gi betingelsesløs omsorg. Flere kommuner utviklet dessuten senere botilbud integrert i lokalmiljøet, med tett og regelmessig oppfølging av miljøarbeidere. Noen av de gamle uteliggerne fikk faktisk en verdig alderdom på denne måten.

Dagens narkotikasituasjon har gitt oss en ny og økende gruppe bostedsløse rusmisbrukere. Men vår omsorgsevne synes ikke å ha vokst tilsvarende. Tvert imot er det vanskeligere enn noensinne å skaffe medmennesker med denne typen problemer et botilbud med regelmessig oppfølging. De havner i beste fall på hospits, sammen med likesinnede og uten tilsyn. De fleste narkotikadødsfall kunne vært unngått dersom oppfølging og omsorg rundt misbrukeren hadde vært bedre. Det er vanskelig, men ikke umulig, å drive totalomsorg for denne høyrisikogruppen. Det betyr at vi hele tiden må vite hvor de er, og sørge for at de har mat og tak over hodet. Men det koster mer, i alle fall på kort sikt. Det er snakk om at noen må ha som lønnet arbeid å ta seg av noen få andre. Slike ordninger er i våre dager vanlige rundt personer med alvorlig fysisk eller psykisk funksjonshemning, selv om det også her kan gjøres mer. Men rusmisbrukere, som har høyere dødsrisiko, og ofte en mer destruktiv adferd både i forhold til seg selv og andre, må ta til takke med tilfeldige hospitsrom sukret med rene sprøyter, når de ikke sitter i fengsel.

Hvorfor aksepterer vi ikke et omsorgsansvar for denne gruppen? Hvorfor er vi bare opptatt av raske og tekniske løsninger, når vi vet at de så ofte ikke fører frem? Hvorfor er det så mye lettere å få penger til metadonprogrammer og andre «korrigerende» tiltak enn til omsorgs- og oppfølgingstiltak? Spørsmålene er like retoriske som svarene er politiske.

Hva så med den kreftsyke moren med uutholdelige smerter som ønsker å dø? Gjennom Sandsdalen-saken har slike problemstillinger kommet på den nasjonale dagsorden, og opinionsundersøkelser viser at et flertall i befolkningen mener et slikt ønske bør imøtekommes. Legene derimot, som de som eventuelt må gjennomføre barmhjertighetsdrapene, er forståelig nok mer tilbakeholdne, og har derfor blitt til hovedfienden for dem som kjemper for å legalisere aktiv dødshjelp. I Nederland, som for øvrig også er et land med mye utdeling av narkotika, har legene en mer liberal holdning, og aktiv dødshjelp er ganske vanlig.

Vi møter de samme argumentene som ved narkotikaproblematikken: dødshjelp er bare aktuelt i noen få, helt spesielle tilfeller der vanlig smertebehandling ikke hjelper. Men det stemmer ikke. Også her finnes det betydelige gråsoner. Skal det være en betingelse at pasienten har en dødelig sykdom? Hva vil det si å ha «uutholdelige smerter»? Kan vi ta dødsønsket til en dypt deprimert person alvorlig? Hva bør telle mest, respekten for liv eller et menneskes ønske om å få hjelp til å dø? Spesielt på bakgrunn av det som skjer i Nederland, har uttrykket «skråplaneffekt» (slippery slope) også kommet inn i dødshjelpdebatten - faren for at det helt spesielle skal bli til noe dagligdags. Har vi virkelig kommet så langt at det å ta liv oppfattes som mer humant enn å la livet følge sitt naturlige løp?

Hvordan kan vi unngå dette skråplanet? Løsningen blir den samme som ved rusproblemene: mer omsorg. Livshjelp og ikke dødshjelp. Her skjer det heldigvis noe for tiden, i alle fall på papiret. Vi har nylig fått en offentlig utredning om Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende (NOU 1999:2). Nå gjenstår det å se om den politiske viljen til å gjennomføre slike reformer er til stede, og om denne type tiltak vil dempe ropene om legalisert dødshjelp.

La oss satse på et samfunn der det er lettere å få en utstrakt hånd enn en sprøyte!