KONFLIKTKULTUR: «Du kan ikke diskutere universitetspolitiske spørsmål under evighetens synsvinkel, i motsetning til akademiske problemstillinger", sa avdøde Inge Lønning. Foto: NTB Scanpix
KONFLIKTKULTUR: «Du kan ikke diskutere universitetspolitiske spørsmål under evighetens synsvinkel, i motsetning til akademiske problemstillinger", sa avdøde Inge Lønning. Foto: NTB ScanpixVis mer

Humanismens sanne ansikt

Hvorfor blir konflikter i akademia så skitne?

Kommentar

Denne uka velger ansatte og studenter hvem som skal bli ny dekan, den øverste lederen, ved humanistisk fakultet på Universitetet i Oslo. Man skulle tro det var en høflig affære.

Men en gammel konflikt er nærmest på mystisk vis dukket opp til overflaten igjen, på en måte som får stemmer ved universitetet til å snakke om skittent spill og trekke paralleller til amerikansk valgkamp.

Jens Braarvig er religionshistorieprofessor og den ene av to kandidater til dekanstillingen. I 2004 havnet han i medienes søkelys etter en NRK Brennpunkt-dokumentar som tok for seg den omstridte Schøyensamlingen, som består av en rekke manuskripter og gjenstander. Det ble påstått at noen av dem var smuglet ut fra Afghanistan og Pakistan på ulovlig vis, og at forskerne som jobbet med dette, blant andre Braarvig, visste om dette uten å melde fra.

Anklagene ble grundig tilbakevist allerede i 2004. Både den forskningsetiske komité og ledelsen ved UiO har «frifunnet» Braarvig og hans kolleger. 10 år er lenge, særlig når saken allerede fra starten var så godt som stein død. Selv ikke vi i pressen slipper unna med å trekke fram så gamle saker, da gjerne forhold som er folk er blitt dømt for i retten, uten å ha en veldig god grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har akademia en konfliktkultur?

Inge Lønning, den gamle Høyre-kjempen - og tidligere rektoren ved UiO - var klar på ganske mye, også dette. I et intervju med Universitas i mars 2013, kort tid før sin død, serverte han noen akkurat passe spissformulerte sannheter om (u)kulturen ved universitetene.

«Jeg har lenge sagt at jo høyere den gjennomsnittlige teoretiske intelligensen er i en organisasjon, jo vanskeligere har den for å styre seg selv», sier han og slår fast at han har fulgt konfliktene ved de større utdanningsinstitusjonene «med interesse».

Å komme med motforestillinger er det lærestedene er tuftet på, men det lar seg ikke overføre til de politiske prosessene.

«Du kan ikke diskutere universitetspolitiske spørsmål under evighetens synsvinkel, i motsetning til akademiske problemstillinger.» sier han videre og påpeker det han mener er en avgjørende forskjell mellom politiske konflikter og akademiske konflikter. De første legger man som regel bak seg når flertallet har kommet til en annen konklusjon, mens «i det akademiske system aksepterer man aldri nederlag».

Sa mannen som selv dyrket konflikter og retoriske sverdkamper. Uansett. Spørsmålet er, hva skal man da gjøre? Er beste medisin mot et uregjerlig system å innføre mer demokratisk styring, eller mer ordnung? Det er et høyst relevant spørsmål nå som flere dekaner ved UiO ønsker at rektoren og andre ledere heller skal ansettes, enn velges. Og det går rett inn i ukas dekanvalg, der Braarvik står fram som en utpreget demokrat med følgende programerklæring i et intervju med universitetsavisa Uniform:

«I land vi helst ikke vil sammenlikne oss med, er det universitetsdemokratiet som det ofte blir slått ned på først.»