NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum 2017. NHO-sjef Kristin Skogen Lund.
NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum 2017. NHO-sjef Kristin Skogen Lund.Vis mer

Humanister og samfunnsvitere er ikke unyttige, Skogen Lund.

NHO-lederen demonstrerer et snevert og nedlatende syn på kompetanse.

Kommentar

Hadde det enda vært riktig. Men da NHO-sjef Kristin Skogen Lund i forrige uke skulle beskrive det hun kalte en «klar systemsvikt» innenfor høyere utdanning, var det basert på noe som i beste fall kunne kalles vage antagelser. Skogen Lund beklaget seg over at samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag var i vekst, at realfag og ingeniørfag var i tilbakegang, og at dette sluset studentene inn i det offentlige i stedet for å stimulere til å bli det Skogen Lund og NHO mener de burde bli: Produktive teknologer til nytte for næringslivet. I dagene som fulgte, kunne ledere i norsk akademia enkelt skyte ned de fleste påstandene: Det er større vekst innenfor realfag enn humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag ved universitetene, mange humanister får jobb i privat sektor, og realister er blant de som strever med å få jobb etter studiene.

NHO-lederens feilaktige påstander er beslektet med en seiglivet fordom som særlig rammer humanister: At de sitter og sysler med unyttig fjas i syv år på statens regning, før de går ut i en semirelevant jobb der de ikke får bruk for diktanalysene sine. Skogen Lund har forsøkt å rette opp og si at hun ikke er mot humanister og samfunnsvitere som sådan, bare kritisk til at de skal bli for mange. Men hun opprettholdt skillet mellom dem og de som trengs i det «produktive næringslivet». Det er et snevert og smått nedlatende syn på kompetanse, av flere grunner.

For det første: Fremtidens Norge trenger innovasjon og kreativitet. Dette kan stimuleres av å få utenfrablikk på seg selv og sitt eget samfunn – og gjennom å få innsikt i historiske, sosiologiske eller sosialantropologiske perspektiver, eller gjennom kunnskap om språk og fortellinger.

For det andre: Språk og kommunikasjon er en uadskillelig del av de teknologiske nyvinningene, som må være utformet med forståelse for hvordan folk uttrykker seg og hva slags kontakt de har behov for. Slike innsikter finnes innenfor humaniora og samfunnsfagene.

For det tredje: I likhet med matematikere og økonomer kan sosiologer og litteraturvitere kombinere fag med arbeidserfaring og egne ideer for å bli ettertraktede på arbeidsmarkedet. Innenfor alle fag er det mange som ikke jobber med eksakt det masteroppgaven deres handlet om, men som bruker ideene og metodene derfra til å dekke et eksisterende behov. Den mykere kompetansen kan ikke som sådan avfeies som irrelevant i møte med næringslivet.

For det fjerde: De fleste liker å ha høyere himler og videre horisonter i hverdagen enn det som kommer gjennom lønnsslipper og facebookoppdateringer. Formidling av kunnskap og kulturopplevelser, slik at publikum kan kjenne på andre sider av seg selv enn hva de gjør i det mest prosaiske og dagligdagse, er noe det kommer til å fortsette å være etterspørsel etter.

Mange av de som fordyper seg i humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag kan finne tornefrie veier inn i private bedrifter. Men de kan også jobbe mer overordnet, med å invitere til samtaler om hvem vi er og hvor vi går, alt mens produkter skapes og selges og tidsklemmer takles. Det er en alt annet enn uvesentlig samfunnsoppgave.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook