Det kan virke som et ærlig valg: Å vie livet sitt, eller fire-fem år av det, til å studere og forske innenfor det frodige feltet som går under samlebetegnelsen humaniora; å dykke ned i litteratur, språk, filosofi, forskjellige kunst- og kulturfag. Men nå til dags må man rettferdiggjøre det på en annen måte enn før. Humaniorameldingen fra i fjor etterspurte samfunnsnytte. Forskningsmidler går til hardere fag. Den britiske litteraturforskeren og forfatteren Terry Eagleton besøkte nylig Bergen for å rope varsko på vegne av de humanistiske fagene, som han mente snart ville avgå ved døden hvis ikke noen snart gjør noe drastisk. Hans forslag: Insister på å være unyttig, og på at det å være unyttig er selve poenget. «De humanistiske fagenes tradisjonelle berettigelse har vært å operere som kritikk», sier Eagleton til Morgenbladet. «Men nå ofres kritikken for nytte».

Det er sant at humaniora står under press, og har gjort det lenge. Det er lagt opp til et system der en viss type produktivitet og ringvirkninger belønnes på en måte som gjør at de humanistiske fagene har større problemer med å hevde seg i konkurransen om forskningsmidlene. I produktivitets- og popularitetskonkurranser er det sjelden den som ser på seg selv som en kritiker av det hele, som vinner frem. I Norge har vi sett hvordan små fag straffes for å være små, selv om ingen mener at fag som filmvitenskap bør være svære, og at studier som ikke er direkte rettet inn mot arbeidsgivernes behov, blir angrepet.