Humanitær puritanisme

Under overskriften «Livsfarlig samrøre» hevder styreleder i Leger Uten Grenser, Øyunn Holen, på kronikkplass i Dagbladet forrige lørdag, at Norge bruker humanitær bistand som et ledd i sin militære strategi i Afghanistan. Det finner hun som representant for en stor humanitær organisasjon helt uakseptabelt. I den forbindelse viser hun til undertegnedes innlegg på et Afghanistan-seminar i vinter, gjengitt på Forsvarets nettsider, og mener på det grunnlag å kunne fastslå at jeg ikke har forstått grunnprinsippene i Genevekonvensjonen. Det er ikke noen særlig god diagnose, for å benytte et medisinsk uttrykk.

La det for det første være sagt at norske soldater ikke kommer til å stå og se på at sivile afghanere fryser eller sulter i hjel. Da kommer vi til å dele ut både mat og ulltepper, uansett hva Leger Uten Grenser måtte mene om betydningen av å skille militær og sivil innsats. Dernest er påstanden om at Norge og det norske forsvaret gjør humanitær innsats til en del av sin militære strategi fullstendig feilaktig. Det dreier seg i realiteten om det omvendte prinsipp – nemlig å underordne den militære maktbruken til en overordnet strategi, som koordinerer både sivil og militær innsats.

Dette er dessuten ikke bare den norske regjerings strategi, men hele det internasjonale samfunns. Denne såkalte «comprehensive approach» er forlengst godtatt av hele det internasjonale samfunn som svaret på utfordringene i Afghanistan. Dette er nedfelt i «The Comprehensive Strategic Political-Military Plan», som ble vedtatt på NATOs toppmøte i Bucharest i april i år, og som alle bidragsytende land har sluttet seg til. Målsettingen er også at det er FN som i størst mulig grad skal ha den ledende rollen i implementeringen av en slik plan. Denne helhetlige tilnærmelsen til problemene innebærer nettopp at de militære virkemidlene ikke er premiss for de sivile, men inngår som ett av flere virkemidler i en samlet orkestrering av anstrengelsene for å skape et fungerende samfunn i Afghanistan – en «grand strategy», hvis man insisterer på å benytte strategisk terminologi.

Holens ønske om å distansere seg fra alt som angår den militære innsatsen skaper i realiteten to paradokser. For det første setter hun bevisst eller ubevisst likhetstegn mellom «militær strategi» og strategi i den større sammenheng, hvilket altså er en begrepsmessig villfarelse. Denne begrepsforvirringen leder i neste omgang til et ekstremt humanitært renhetskrav, der konsekvensen blir at norske soldater heller skal se fattige afghanere sulte i hjel enn å bidra til å avhjelpe selv den mest akutte nød.

Like viktig er imidlertid Holens andre feilslutning, nemlig at hun setter likhetstegn mellom min formulering «sivile bidragsytere» og hennes eget uttrykk «humanitær bistand». Vi er selvsagt godt kjent med de humanitære organisasjonenes uvilje mot å la seg diktere av utenforstående, og det har de for så vidt et konsistent resonnement rundt. Men har det streifet Holen at det ikke først og fremst er de humanitære organisasjonene vi tenker på i denne sammenheng? Dette dreier seg jo ikke primært om humanitær nødhjelp, men om statlig bistand – om nasjonsbygging og økonomisk og sosial engineering i stor skala. En koalisjon av stater har bestemt seg for å bringe Afghanistan på bena, fordi landet ellers på nytt kan bli en trussel og et oppmarsjområde for den internasjonale terrorisme.

Det er med andre ord ikke et spørsmål om ordinær utviklingshjelp, men om de involverte staters egen sikkerhet. Dermed er dette selvsagt også et problem der nøktern strategisk tenkning må legges til grunn for innsatsen. Det er den enkelte stat som må kjøpe eller på annen måte hente ut kompetanse og ressurser fra alle deler av samfunnet - justisvesenet, undervisningssektoren, helsesektoren, forskjellige deler av privat sektor, etc. - for å bygge opp et fungerende samfunn i Afghanistan gjennom ulike utviklingstiltak, både økonomiske og forvaltningsmessige. Dette arbeidet må så i nødvendig grad beskyttes av militære styrker. Dermed blir det som nevnt de sivile prosjektene som er premiss for den militære innsatsen, og ikke omvendt. Derav min beskrivelse av den sivile innsatsen som den strategisk offensive – den som skal oppnå noe – mens den militære innsatsen skal forhindre noe, og dermed er strategisk defensiv per definisjon.

Hvis de humanitære organisasjonene ut fra en frykt for å miste sin integritet ikke ønsker å inngå i en slik helhetlig strategi, er det selvsagt ingen som har tenkt å tvinge dem heller. Da får de heller drive med sine egne ting etter sitt eget forgodtbefinnende. Det hadde riktignok ikke behøvd å bety annet enn at de synkroniserte sine prosjekter i tid og rom med den øvrige sivile innsats, men vil de ikke så vil de ikke. Det fremstår bare som nokså trist at denne type humanitær ideologisk puritanisme skal svekke anstrengelsene for å hindre nye terroranslag i Vesten og samtidig bringe millioner av afghanere ut av fattigdom og elendighet.