Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Humanitært arbeid må være uavhengig

«Leger Uten Grenser forsøker å redde liv, gjenreise uavhengighet, bære vitnesbyrd om urettferdighet og insistere på politisk ansvar.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forrige måned var jeg i Pakistan. Nok en gang ble jeg konfrontert med mennesker som led på grunn av krig, samtidig som internasjonale hjelpearbeidere hadde svært dårlig tilgang til områdene. Leger Uten Grenser (MSF) og andre hjelpeorganisasjoner hadde evakuert sitt internasjonale personale fordi Taliban ikke ønsket å ha oss der lenger. Våre team opplevde frustrasjon, frykt og usikkerhet. De internasjonalt frivillige hjelpearbeidere måtte forlate sine pasienter. Vi var i ferd med å fordømme Taliban fordi de ikke lot humanitære hjelpearbeidere slippe inn, men så falt Kabul, og situasjonen endret seg dramatisk. I dag er våre internasjonalt frivillige tilbake i Afghanistan.

For 22 år siden ble MSF-frivillige transportert på muldyr, og kjempet seg fram gjennom de ugjestmilde fjellområdene i Afghanistan, utstyrt med falske pass, for å kunne hjelpe ofrene for den sovjetiske okkupasjonen. Våre leger var kledd som afghanerne, og gjemte seg hver gang de russiske kamphelikoptrene angrep. Inne i små hus opererte de pasientene i det svake lyset fra lyktene på hulehjelmer, og var på evig flyttefot for å unngå å bli skutt på. Vi klarte å gjøre jobben vår, og nærheten til de menneskene vi hjalp, viste seg å være den beste garantien for vår sikkerhet.

Mangel på tilgang til pasientene var også frustrerende for en gruppe unge franske leger som arbeidet for Røde Kors under den grusomme krigen i Biafra i 1968. Deres erfaringer ble et viktig bidrag til framveksten av vår bevegelse, en bevegelse som nå arbeider i nesten 90 ulike land, og som i 1999 mottok Nobels fredspris. For Leger Uten Grenser er humanitært arbeid det å forsøke å redde liv og redusere lidelse, å forsøke å gjenreise uavhengighet, å bære vitnesbyrd om urettferdighet og insistere på politisk ansvar. Humanitært arbeid er mer enn bare gavmildhet eller veldedighet. I tillegg til å dekke behov, ønsker vi å hjelpe enkeltmennesker til å få tilbake sine rettigheter og sin verdighet som mennesker. MSF har en klar målsetning om både å hjelpe, å framprovosere endringer og å avsløre overgrep. Det å si vår mening klart og tydelig er for oss ikke noe vi tyr til som siste utvei, men er et viktig verktøy og en integrert del av vårt arbeid.

Humanitært arbeid er dessuten pr. definisjon universell. Humanitært ansvar har ingen grenser. Det de franske legene i Biafra opplevde, var at de ble nektet adgang til mennesker som led, på grunn av grenser og nødvendigheten av avtaler mellom de stridende statene og Røde Kors. Hvordan kan du finne deg i å være en lege stilt overfor en pasient, og så bli nektet å hjelpe ham? En slik situasjon krenker ikke bare legers generelle etiske retningslinjer, men er i strid med den menneskelige natur. Den er uakseptabel, og bør alltid betraktes som uakseptabel. Mer enn noe annet er det å yte medisinsk assistanse, uten hensyn til grenser eller andre kunstige barrierer, essensen i arbeidet til Leger Uten Grenser.

Uansett hvor i verden lidelse oppstår, så må en humanitært innstilt person reagere. Når vi utfører humanitært arbeid, har vi dessuten en rett til å yte bistand. Men denne bistanden må kobles til en humanitær hjelp som er upartisk og upolitisk, den kan ikke være en del av en politisk agenda, og heller ikke en del av en militær operasjon. I årene som kommer, må vi igjen og igjen bekrefte med styrke og klarhet prinsippet om at humanitært arbeid må være uavhengig og ikke-offentlig. Dette blir viktigere og viktigere. I 1990-årene opplevde vi en brutal omdefinering av en rekke politiske sannheter. Innenfor humanitært arbeid resulterte dette i en utvisking av den tradisjonelle avgrensningen mellom utenrikspolitikk og humanitær hjelp, noe som fikk negative konsekvenser for begge. Fra Kurdistan til Kosovo har vestlige politiske ledere entusiastisk omfavnet diverse humanitære «eventyr». Tropper har ofte blitt satt inn i såkalt «aktiv humanitær tjeneste», for på den måten å dekke over en nærmest grenseløs mangel på politisk evne til å takle de aktuelle krisene. Humanitær hjelp har utviklet seg til å bli en billig form for utenrikspolitikk med kortsiktige PR-gevinster til ulike politikere.

I Afghanistan slapp den USA-ledete alliansen mat og bomber samtidig, noe som førte til en dødelig forvirring på bakken. Hvordan kan du skyte med den ene hånden og dele ut mat med den andre? Hvis det militære er involvert i fordeling og utdeling av humanitær hjelp, kan dette bli betraktet som en krigshandling av deres motstandere. Hvis humanitære handlinger blir sett på som partiske, kan hjelp og hjelpearbeidere legalt bli nektet adgang til mennesker i nød, eller ranet og angrepet. I Pakistan har FN-kontorer, som i utgangspunktet burde være symboler på håp og hjelp for mennesker i nød, blitt ranet, ødelagt og brent ned. Humanitær hjelp fremmer og støtter medmenneskelighet og menneskelig verdighet, også når tilværelsen er preget av voldshandlinger. For å kunne gjøre dette, må hjelpeorganisasjonene respekteres som upartiske og uavhengige av militære målsetninger. I Somalia betaler Leger Uten Grenser fremdeles, ti år etterpå, prisen for forvirringen mellom de militære og humanitære målsetningene med operasjonen «Restore Hope». Under Kosovo-krisen oppstod det også forvirring på grunn av tilstedeværelsen av NATO-tropper i flyktningeleirene. Leirene ble derfor beskutt av Jugoslaviske styrker.

Etter den kalde krigen blir vi nå konfrontert med komplekse nødssituasjoner hvor styresmaktene enten fungerer dårlig eller ikke fungerer i det hele tatt, nødssituasjoner preget av grusomme borgerkriger, en stadig synkende respekt for uavhengig humanitært arbeid, og hvor humanitære hjelpearbeidere kan bli militære mål i seg selv. Ofte opererer flere konkurrerende, bevæpnede grupper samtidig. Skiftende allianser, standpunkter, adferd og politikk er normen. I slike kaotiske situasjoner er det sivilbefolkningen som lider mest, og muligheten til å nå dem er ofte begrenset. Det å gjenreise respekten for uavhengig humanitært arbeid er en av de store utfordringene vi står overfor i tiden framover.

I dag har vi også problemer med totalitære regimer som har lett spill med å manipulere humanitær hjelp slik at den i realiteten støtter opp under det systemet som i utgangspunktet var årsaken til problemet. Vi var den første uavhengige humanitære organisasjonen som fikk tilgang til Nord-Korea i 1995. Vi trakk oss imidlertid ut i 1998. Hvorfor? Fordi vi kom fram til at vår hjelp ikke kunne gis fritt og uavhengig av politisk innflytelse fra statsmakten. Vi ble overbevist om at de som allerede var mest utsatt ville forbli det, siden hjelp i form av mat ble brukt for å støtte opp under et system som i utgangspunktet skaper sårbarhet og sult for millioner av mennesker. Vår humanitære hjelp må gis uavhengig, med frihet til å nå fram med, levere og overvåke hjelpen, slik at de som er mest sårbare, er de som får hjelp først. Dette var ikke mulig i Nord-Korea. Det å trekke oss ut derfra var for oss det minste av flere onder.

Da Leger Uten Grenser mottok Fredsprisen i 1999, stilte mange medarbeidere seg følgende spørsmål: Hvorfor fikk vi Fredsprisen, vi arbeider da ikke for fred? Dette er riktig. Humanitært arbeid er ikke et verktøy for å hindre krig eller skape fred. Det er et humanitært svar på mislykket politikk og kan ikke erstatte det langsiktige behovet for politisk ansvar. Det å oppnå fred vil alltid være en del av den politiske prosessen og et politisk ansvar. Men det å bringe medisinsk hjelp til mennesker som lider, er et forsøk på å beskytte dem mot ulike typer aggressive handlinger mot dem som mennesker. Vårt arbeid er et bidrag til å normalisere en situasjon som i utgangspunktet er ytterst unormal. Og vi viser solidaritet. Personers fiendtlige handlinger kan endre seg som en utilsiktet konsekvens av vår humanitære medisinske hjelp. Likevel, vi er ikke fredsmeklere, ei heller politikere.

Hele Norges coronakart