Humanitet og åpenhet

«Menneskehetens platå» - «Platea dell'Umanità» - står som en åpen tittel på sommerens hovedutstilling i Venezia. Den sveitsiske sjefkuratoren, Harald Szeemann, har heller ikke tenkt ut fra noen programmatisk plattform.

VENEZIA (Dagbladet): Gjennom Szeemanns lange virke på den internasjonale kunstarenaen spores ingen tydelige teoretiske tråder og klare prioriteringer, men en våkenhet for de mest ulike tendenser. Dessuten har han alltid hatt et blikk for yngre billedkunstnere, og tok initiativet til et eget forum for de unge gjennom den viktige mønstringen «Aperto» («Åpen») som motvekt til den etablerte elitedivisjonen allerede i 1980. Samtidig ser Szeemann verdien av vekselspillet mellom nykommere og veteraner, noe som gjennomstrømmet hans regi av forrige hovedutstilling i kanalbyen for to år siden.

Sans for regi

Dette ser man igjen i den innbyrdes sammensetningen av avdelingene i Giardini-parken og Arsenale-arealet, men miks av kunstnere er også samspilt med sans for dramaturgi i anslaget. I den første store salen på park-paviljongens utstilling møter man under tittelen «Tankens plattform» en skulpturell kavalkade som spenner over slående ytterpunkter. Auguste Rodins en gang så utfordrende mannstorso av mørkt patinert bronse oppsto da verden var i ferd med å trå over terskelen til forrige sekel.

Den arm- og hodeløse står nå plassert på toppen av en klassisk korintisk søyle, som et bilde på modernismens fragmenterte figur i opphøyd konflikt over nedarvert kultur.

Dessuten blir også Rodins skulptur en symbolsk referanse til Europas reduserte rolle på starten til et millennium med nye uløste spørsmål. Den martrete mannen har dessuten tankevekkende selskap med blant annet en trusseldansende indisk Shiva-skulptur i svart basaltstein fra 1100-tallet, og afrikanske Peter Wanjaus dystert gestikulerende aidsfigur som fikk sin klodeformede kropp i forfjor.

Kjempeguttens angst

Angstens usikre trekk preger både blikk og kroppsspråk hos den fem (!) meter høye og sammenkrøpne gutten i kunststoff, som er laget av briten Ron Mueck og magnetiserer inngangssalen til marinens gamle reipslagerverksted, Corderie, med sin umiddelbare blikkfangseffekt og psykisk anspente stilling. Det mentale minnet av Muecks gigantiske skikkelse blir bare forsterket like etter, gjennom møtet med et knøtt av en guttebaby på en kvart meter. Szeemann vet å intonere en utstilling, slik at man mobiliserer årvåkenhet og energi i møtet med mønstringen.

Det siste trengs, ikke minst med det oppbud av video som - ved siden av foto - dominerer innenfor rammene av «Menneskehetens platå», og er delvis vel verd å investere sin tid i. Sørafrikanske Minnette Vari gjør et uutslettelig inntrykk med «Orakel», som ikke bare vet å formulere sine surrealistisk skiftende syner mot et samfunnsmessig dramatisk bakteppe.

Hun forener også impulser fra Goyas maleri av mytologiens grådige «Saturn» med et bilde på dagens ustoppelige hunger etter informasjon i en dramatisk og dreven digitalisert regi.

Estiske Ene-Liis Semper bruker derimot en lavmælt metode, men med eksistensiell vri på videoens manipulerte tid gjennom sekvenser med samme aktør i forskjellige former for selvmord.

Kolonialisme og

Eisenstein

Markante video-kunstnere av mellomgenerasjonen, som audiovisuelt pågående Gary Hill og Bill Viola med sine klassiske kunsthistoriske referanser fra USA, får her også følge av yngre kolleger som invaderer filmarkivenes materiale. «Røykteppe» kaller Fiona Tan fra Malaysia sin bearbeiding av nederlandsk dokumentarfilm fra kolonitida, hvor redigerte sekvenser av poserende europeiske offiserer og asiatiske soldater spilles sammen med den italienske forfatteren Italo Calvinos tekster om venezianeren Marco Polo.

Alexander Roitburd fra Odessa skaper på sin side en hallusinatorisk versjon over klipp fra selveste Sergej Eisensteins «Panserkrysseren Potemkin», med fokus på massakren med den legendariske trappescenen, som ble filmet i kunstnerens fødeby.

Humaniteten rommer også andre aspekter enn den traumatiske historien og de tapte ideologiske illusjoner, og på typisk brasiliansk vis formidles håpet om å hele kroppslige og åndelige defekter av Erneste Nesto. Hans installasjoner av elastisk lycrastoff fylt med bitte små plastkuler henger med falliske former fra taket i Arsenale, og de krydderimpregnerte formene dufter forførende av cummin og kanel.

I landets egen paviljong kan man vandre inn i, legge seg ned på og omsluttes av samme ukrydrete installasjonsformer. I sin tekstile verden tar Neto bokstavelig opp tråden fra forgjengere som Lygia Clark, Lygia Pape og Helio Oiticica, med samme ambisjon om å nedbygge fysiske og mentale vegger mellom mennesker.

Han hører avgjort hjemme på Humanitetens platå.