Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Humlas død

Han tok livet av humla. Det var da jeg fornemmet våren.

NOEN DAGER

bare er sånn. Du gidder ikke å stå opp, gå ut, lese aviser. Fordi du vet at det er ikke noe nytt der ute, og er det noe nytt, har det likevel skjedd før. Det er sånne dager du får enorme lystanfall til å prøve noe helt annerledes. Eller i hvert fall oppdage noe helt nytt, selv om det er fra sofaen mens du glor på tv-en. Den samme tv-en som dag ut og dag inn spyr ut krig, enten fiktiv eller virkelig, mellom nasjoner eller kjønn, i en detektivserie, eller i Bagdad. Verden er grå, trist og slem. Og så skjer det. Våren bare kommer.

ER DET IKKE

frekt? Jeg mener, her er enda et døgn med overhengende fare for verdensutslettelse, og så skinner plutselig sola sommersexy dag etter dag, fuglene kvitrer og knoppene brister yppig fram. Ei feit humle summer så høyt at jeg ikke kan høre siste nytt om siste helvete på Dagsnytt. Den er omtrent på størrelse med bikkja til naboen, mer hårete enn Ozzy Osbourne og durer like høyt som en B-52. Den har slått seg til i vinduskarmen, midt mellom gummiplanta og pengeblomsten, og nå skal den drepe meg. Eventuelt ta meg med til de femti sultne ungene som ligger klare i nærheten, med kjeftene på vidt gap. Den har lår som en rottweiler og kjever som en hvithai. Langt nedi den digre, umettelige magen dens skal jeg fordøyes. Slik ble mitt liv.

«DE ER IKKE FARLIGE,»

ropes det tilbake fra personen som er blitt utvalgt for å hive vesenet ut. Og da den utvalgte tydeligvis bestemmer seg for å mose humla til døde med ei avis, istedenfor, som jeg sa, å hjelpe den ut, bestemmer jeg meg for å ta en nærmere titt på det vi kaller vårfornemmelser. Hva er det egentlig? En fornemmelse av at noe er i forandring, oppvåkning. Kanskje blir man poetisk, forelsket. Slik er i hvert fall klisjeen. Eller tar vårrengjøring og kjenner duften av et nyvasket og nyluftet hjem. Det var klisjé nummer to. «Lysere dager inviterer til å være mer ute, glemme lidelsene og leve litt for seg selv.» Være helt for seg selv. OK, så var den humla jævla irriterende. Men han trengte jo ikke å ta livet av den bare fordi jeg skreik og trodde den var farlig og skulle ha meg til lunsj. Hans feil. Iskalde fisk. Jeg sier selvsagt ingenting om min overveldende empati for den søvnige vårhumla til morderen. Han er jo likevel fortapt. Men humlas død, slik jeg forestiller meg den, har vekket meg. Den fikk fram en sutrende og hjelpeløs femåring i meg mens den levde, men nå ser jeg klart og tydelig det meningsløse i at den ble most. Det er vår. Og humler er jo ikke farlige. De bare ser og høres sånn ut. Omtrent som en buss med kvinner og barn må se ut for en amerikansk soldat, der den glemmer å stoppe på soldatens skuddsignal.

ER DET NORMALT

å leve i en konstant tilstand av overhengende fare for selvutslettelse, enten det er krig, sykdom eller at noen rett og slett ikke tåler synet av deg eller lyden av summingen din? Er det kanskje humlas feil at den lager så satans mye lyd at folk vil mose den? En stund hadde jeg lest meg opp så mye på helsekost, miljøvern og krig og fred og sånn at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Uansett hvilken ny krig, ulykke eller sykdom de snakker om, så har den vært der før og vil komme igjen. Uansett hvilken kanal du slår på, så har du sett det før. Uansett hva du åpner munnen din for å si, så har du sagt det før. En konstant eksistens av trusler og lykke. Av undergang og oppblomstring. Du står opp, og verden kjennes gammel.

DET ER DA

jeg oppdager det. Humla er ikke død. Morderen var ikke en morder. Tvert imot tok han et eksemplar av gårsdagens Aften Aften og lurte brumlebassen inn i den, kilte den fast i et mykt grep, midt mellom boligannonsene og sportssidene. Så listet han seg ut på terrassen, med livet i hendene, og overlot humla til friheten. Den glippet liksom med øynene et øyeblikk. Ør. Fortumlet. Sikkert glad, i hvert fall så glad som ei humle kan være. Den ristet på hodet, eller hva det er den har. Så skjente den av gårde, i full frihet, opp i den sitronvarme, friske vårlufta.

Og ble øyeblikkelig spist av ei skjære.

VÅRTEGN:<:/b> Humla suser.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media