Hummer og kanari

Har publikasjoner av typen «Signaler» noen berettigelse? Et årlig hefte med tekster av debutanter og etablerte forfattere side om side, der de siste setter de første i relieff?

Jo, det har de nok. Alene det at «Signaler» har eksistert i 17 år, tyder på det. Noen stor leserkrets vil imidlertid en slik publikasjon aldri kunne regne med å få. Kanskje har den størst betydning for de unge håpefulle som ser sin første tekst på trykk.

Vi andre kan på vår side ha fornøyelse av å spekulere over hvem av de utvalgte det er størst sjanse for at vi støter på seinere. I forordet gir redaktørene de håpefulle noen trøstens ord med på veien. Og det trengs nok. For med hånda på hjertet er debutantdelen av årets «Signaler» litt av en landhandel.

Bittersøtt

Flere av tekstene er middelmådige, en fire- fem hever seg over gjennomsnittet. Av disse fikk jeg mest ut av Eivind Eidslotts bittersøte tekst om en ung mann som er på telttur med kjæresten og hele tida tenker lengselsfullt tilbake på tidligere turer med kameratene - et gjenkjennelig motiv som Eidslott turnerer fint. Til den fantastiske sjangeren hører de to tekstene til Nicolai Houm, tekster preget av fabulerende evner som inngir løfter.

Fine ting

Til gjengjeld har de etablerte riktig fine ting å by på. Bidragene til Karl Ove Knausgård tyder på at han nå er kommet seg på beina igjen etter knalldebuten for noen år siden. Ellers falt jeg for Gunnhild Øyehaugs grotesk-humoristiske tekst om mannen som (i helt bokstavelig forstand) aldri blir kvitt livmorstrengen som binder ham til moren - heller ikke etter morens død. Britt Bildøens personlige essay om hvordan det oppleves å utgi romaner som ikke oppnår det salg man håpet på, har også åpenbare kvaliteter. Her får hun også mange gode poenger ut av å sammenlikne det å reise med å skrive en roman.

Sist men ikke minst bør den danske gjesteskribenten Vibeke Grønfeldt framheves med en tekst der hun på elegant vis skildrer en manns livshistorie på ti sider. Hun hører med til det absolutte toppsjiktet i moderne dansk prosadiktning. Visste man det ikke før, kan man få syn for sagn ved å lese «Dagens mand». Den alene er grunn god nok til å anskaffe seg «Signaler 02».