Hummer og kanari

Ei scrapbok som peker i alle retninger og gir et bilde av Bringsværd i helfigur.

BOK: I sin siste bok veksler Bringsværd mellom å gå tur med hunden og rydde opp i skrivebordsskuffa. Boka framstår som en cocktail av erindringer, aktuelle betraktninger, impresjoner fra Hølen (der han har bodd i mange år) samt småstykker som tidligere er trykt i ulike sammenhenger (i programhefter, antologier, o.l.), notater og utkast og festtaler og mer eller mindre ferdige ting som er blitt påbegynt og/eller forkastet og/eller glemt.

Stort og smått, viktig og uviktig - et slags statusoppgjør, både kunstnerisk og menneskelig, der vi opplever forfatteren både i helfigur og i knehøyde.

Spriker

Boka spriker i alle mulige retninger, og i tillegg til alt det andre kommer de mange fotnotene, der Bringsværd boltrer seg i tankesprang og digresjoner, historier og anekdoter.

Hummer og kanari? Jo da, det er sikkert og visst, og vel mye fyllekalk og tomgangssnakk også. Men hummeren er jo et ålreit dyr, og kanarien gir heller ikke dårlige assosiasjoner, enten det er fuglen eller øygruppa vi tenker på. For øvrig passer uttrykket riktig bra. Bringsværd kan kvitre lystig og bite så det svir. Han er en godmodig mann, men også han kan være både sarkastisk og hissig når han taler/skriver om ting han misliker. Det finner vi mange prøver på i «Samtaler med en svart hund», der Bringsværd hever stemmen både titt og ofte - mot nedleggelse av nærbutikker og posthus og lokale jernbanestasjoner, mot den usle avlønningen av dramatikere, mot den offentlige kulturpolitikken, m.m.m.

Bringsværd misliker mangt og meget i dagens samfunn. Kanskje var det bedre før?

Nostalgi

Som menn på hans alder gjerne blir, er også han blitt litt nostalgisk og konservativ. Grunnleggende sett er han en utopiker, en mann som ser framover, men ikke alle endringer er til det bedre - det slår han fast mang en gang. Slik tilfellet har vært gjennom forfatterskapet, fortsetter han i disse hundetider å sette sin lit til kunsten og diktningen, og mer enn noe annet - til den menneskelige fantasi, den som er innrettet slik at den gir oss muligheter for å forestille oss at alt kan være annerledes.

Fantasien er Bringsværds egen veiviser - både i ordenes og virkelighetens verden, noe som kan komme ut på ett hvis man har et fleksibelt syn på virkeligheten. Dette innebærer også at han priser «det ufullendtes estetikk», at han framhever «det uferdige» nettopp fordi det gir oss muligheter for å dikte videre på det vi ser og hører. Denne «viderediktning» har vært en viktig faktor i hans eget virke, og det henger sammen med hans enorme appetitt på viten om alle mulige merkverdige ting og sammentreff. Bringsværd er en hund etter alt slikt.

Som en elefant

Da jeg så tittelen, kom jeg til å tenke på en tekst fra 70-tallet (hvem opphavsmannen var, kan jeg ikke huske), der tittelen «Berre ein hund» av P. Sivle stilles sammen med «Nothing but a Hound Dog» av Elvis P. (vend navnet på den første, hva får du da?). Slike ting er sammentreff etter Bringsværds hjerte, tenkte jeg, det skal jeg bruke i min anmeldelse. Men så nevner han akkurat det samme selv. Han kom meg i forkjøpet, og slik er det gjerne med Bringsværd, han kommer de fleste i forkjøpet fordi han samler på alt og husker tilsynelatende som en elefant.

Bringsværd skriver ikke med passer og linjal. Han komponerer etter knoppskytningsprinsippet. Men en struktur fins det nå likevel.

For oss som ikke hører til hundeelskernes store skarer, kan det kanskje bli vel mye av det gode, men som forfatterens «beste venn» og «annet jeg» er Sheba likevel til å holde ut.

Snadder

Personlig synes jeg imidlertid best om de passasjene i boka der Bringsværd gir til beste erindringsglimt fra barndom og oppvekst, som f.eks. hans entusiastiske beskrivelse av Barnetimens betydning for oss som vokste opp etter krigen.

Lørdag var ukens viktigste dag. Ikke fordi vi hadde fri fra skolen, for det hadde vi ikke den gang. Men fordi det var Lørdagsbarnetimen i radioen. (...) En eller annen mor kom i et eller annet fjernt vindu - hoiet utover distriktet slik muslimene kaller til bønn fra sine minareter - og vi styrtet straks av gårde. Hjem til radioapparatet og «Nå kommer Barnetimen, nå kommer Barnetimen, hysj, hysj, hysj, vær stille som mus!» (...) Lørdagsgodt kan jeg ikke huske at jeg hadde (...). Da jeg var liten, vokste det tross alt ikke sjokolade på trærne...

Dette er snadder for oss radionostalgikere, og i det hele tatt er det nok å glede seg over i boka til at vi kan bære over med en hund som vimser litt for mye rundt.