Hummer, skitt og kanel

Skal de biolog iske arter sammenliknes med noe antropologisk, så må det være filmenes beskrivelse av invasjoner av ukjente livsformer fra verdensrommet.

PEDER ANKER

hadde lørdag 7 august et debattinnlegg i Dagbladet om «frykten for amerikansk hummer». Hans spesialfelt er hvordan økologisk tankegang er tatt opp, ikke bare innen naturvitenskap, men også økonomi, samfunnskunnskap og internasjonal politikk. Som zoologisk økolog finner jeg dette både interessant og fascinerende. Likevel får jeg problemer når sterke konklusjoner trekkes på svært svakt grunnlag, og reelle miljøfarer avvises som et produkt av populære sosiale holdninger og politisk signaleffekt. I sitt innlegg fremstiller han amerikansk hummer, en introdusert og fremmed art, som et framtidig gode. Samtidig presenterer han «renhetsidealet» til forskere og miljøvernere som en subjektiv mening. Men det er forskjell på diffus frykt for det fremmede og reelle farer.

BIOLOGISKE FAKTA

først: Det finnes to arter hummer med store klør: Europeisk (ikke norsk) hummer (Homarus gammarus) og amerikansk hummer (Homarus americanus). Disse ser for så vidt nokså like ut og kan lett bli forvekslet med hverandre, men historisk separert av Atlanterhavet. Det er først i de siste årene amerikansk hummer har blitt fisket i Europa. Dette har ført til en viss bekymring, og den er ikke ubegrunnet. Innføring av fremmede arter har i menge tilfeller ført til stor lokal skade, både økologisk, men også økonomisk. Det er vist at størrelsen på hummerklør har stor betydning for maktforholdet mellom individer. Den amerikanske arten vil utvikle forholdsvis større klør i forhold til kroppslengden. Nyere resultater viser imidlertid at selv om folk flest ikke ser forskjell, så er hummeren selv fullt ut i stand til å skille mellom sin egen og den fremmed hummerart. Hybridisering vil neppe kunne forekomme. Dessuten er europeisk hummer mest aggressiv, i motsetning til mytene som avisene opprettholder. Så det er uvisst om den økte fruktbarheten til den amerikanske hummeren vil gi fordeler i europeiske farvann.

«TRUSSELEN» FRA AMERIKANSK

hummer er ikke ansett som tilstede i norske farvann per i dag. Potensielt finnes det likevel farer, både med sykdom og konkurranse. Det er reelle grunner til å holde amerikansk hummer borte fra europeiske farvann. Likevel har ikke dette ført til noen tilgang til forskningsmidler det siste året, siden den eksisterende «trusselen» faktisk er ganske liten nasjonalt sett. Økt forskningsinnsats er derimot rettet mot kongekrabben i nord, som definitivt har satt preg på sine nye farvann. Vi vet per i dag ikke i hvor stor grad denne innførte arten har endret det marinbiologiske næringsnettet langs Finnmarkskysten. Siden vi høster store verdier fra havet er vi avhengig av at økosystemene faktisk produserer arter vi kan hente ut i store, rimelig stabile kvanta som gir inntekter i uoversiktelig framtid. Innføring av nye arter er en direkte trussel mot den nødvendige stabiliteten i økosystemene langs kysten.

Så når stedegne biologiske arter anses som verneverdige, så er det ikke på grunn av noe emosjonelt «renhetsprinsipp». Ønsket om å verne stedegen natur og miljø må ikke settes i bås med motstand og uvilje mot import av utenlandsk kultur, forbruksvarer og vaner, eller nye landsmenn fra fjerne kulturer og himmelstrøk for den saks skyld. Arter som flyttes mellom verdenhavene er fullstendig fremmede organismer i sine nye leveområder. Skal de sammenliknes med noe antropologisk, så må det være litteraturens og filmenes beskrivelse av invasjoner av ukjente livsformer fra verdensrommet.

DET ER VIKTIG

å ikke blande skitt og kanel. Et fargerikt felleskap og kulturell utveksling mennesker i mellom er berikende, selv om mange ikke oppfatter det slik av frykt for det ukjente. Nye arter i naturen utgjør en reell fare kan gi uante langtidskonsekvenser. Dette kan ikke sammenliknes. Innføringer av nye arter kan koste oss og naturen vi er avhengig av dyrt. Det skal og må forebygges.