HUMOR: Medieviteren Yngvar Kjus presterte følgende setning 7.nov: «Her skal jeg ikke bruke tiden på hvordan de (Sandberg/ Kristoffersen) bringer debatten ned på et lavmål med personangrep, og smakløs moralistisk posering som ,de første som protesterte mot nazistenes håning av jøder ble sikkert kalt humørløse\'».

Her speiler Kjus sin egen grenseløshet. Det vi har sagt er følgende:

«De første som protesterte mot at slaver ble kastet til løvene som underholdning, ble sikkert også kalt humørløse,» sa Kristín A. Sandberg på spørsmål om vi ikke var redd for å bli betraktet som humørløse, da vi gikk ut og kritiserte Harald Eia for å drive med mobbing på tv.

Å KASTE NOEN til løvene var faktisk underholdning en gang i tiden. Det var en analogi, Kjus, om kritikk av underholdningselementer. Hva i all verden har nazistenes jødeforfølgelse med dette å gjøre? Ljuger du? Eller er du bare slurvete? Dette er et svært alvorlig sitatfusk.

Hva kan vi le av? Og hva er mobbing? spør Kjus. Svaret hans er at vi kan le av alt så lenge ingen tar til motmæle. Hvis noen ønsker å bli spyttet på av dagens humorister så er det humor, hvis vedkommende selv synes det er en ære å bli spyttet på. Speiler det samfunnet? Det speiler i hvert fall humoristenes indre verden. Skal humorister definere humor alene? Det kan synes slik, for i det øyeblikket du kritiserer dem har du diskvalifisert deg fra debatten. Da er du humørløs, og ikke mye til speilbilde, får vi vite. Hellig ku?