Humor er makt

HUMOR: Medieviteren Yngvar Kjus presterte følgende setning 7.nov: «Her skal jeg ikke bruke tiden på hvordan de (Sandberg/ Kristoffersen) bringer debatten ned på et lavmål med personangrep, og smakløs moralistisk posering som ,de første som protesterte mot nazistenes håning av jøder ble sikkert kalt humørløse\'».

Her speiler Kjus sin egen grenseløshet. Det vi har sagt er følgende:

«De første som protesterte mot at slaver ble kastet til løvene som underholdning, ble sikkert også kalt humørløse,» sa Kristín A. Sandberg på spørsmål om vi ikke var redd for å bli betraktet som humørløse, da vi gikk ut og kritiserte Harald Eia for å drive med mobbing på tv.

Å KASTE NOEN til løvene var faktisk underholdning en gang i tiden. Det var en analogi, Kjus, om kritikk av underholdningselementer. Hva i all verden har nazistenes jødeforfølgelse med dette å gjøre? Ljuger du? Eller er du bare slurvete? Dette er et svært alvorlig sitatfusk.

Hva kan vi le av? Og hva er mobbing? spør Kjus. Svaret hans er at vi kan le av alt så lenge ingen tar til motmæle. Hvis noen ønsker å bli spyttet på av dagens humorister så er det humor, hvis vedkommende selv synes det er en ære å bli spyttet på. Speiler det samfunnet? Det speiler i hvert fall humoristenes indre verden. Skal humorister definere humor alene? Det kan synes slik, for i det øyeblikket du kritiserer dem har du diskvalifisert deg fra debatten. Da er du humørløs, og ikke mye til speilbilde, får vi vite. Hellig ku?

UNDERHOLDNINGEN påvirker visst nok ingen. Fordi, det er jo innenfor klart definerte humorrammer. Og simsalabim, så er alt lov. Samtidig har dagens komikere gått ut av sin humorramme, ifølge Kjus, og de har skapt en helt ny komikerrolle. En som trekker fiksjonen over i virkeligheten, for å sitere humorforsker Maja Løvland (Dagbladet 1.okt) Dette er en utvikling vi synes er spennende. Da kan humor få en viktigere politisk funksjon, og blir et politisk virkemiddel. Da kan humor brukes som et våpen mot maktmisbruk, og komikeren uttrykke mot, slik Shabana Rehman gjør, og Otto Jespersen en gang gjorde. For oss er det bare veldig vanskelig å få øye på Tre brødres politiske prosjekt. Vi så bare mobbingen. Hva Hareide måtte mene om saken forandrer i grunnen ikke vårt syn.

Vi er tilhengere av å benevne ting ved sitt rette navn. Vi mener å se forskjell på en karikatur, en parodi, en ironisering, og en håning. Putter du alt i en smørje og kaller det humor, kan du lett miste nyansene. Det er en ære å bli parodiert, det har aldri vært en ære å bli hånet. Hvor grensen går er det opp til publikum å mene noe om.