«Humor får alt pompøst og vakkert til å krympe»
Les Harald Eias sosiologiske analyse av hvorfor humor og musikk er en dårlig kombinasjon.
NB! Teksten ble i utgangspunktet laget til Black Debbaths folkemøte og paneldebatt på Litteraturhuset i går.
Jeg har valgt å ta utgangspunkt i sangen «Slaver av humoren». Først vil jeg foreta en gjennomgang av teksten og utlegge hva den betyr. Så vil jeg gå over til en kritisk drøfting av teksten. Før det hele munner ut i noen spørsmål rettet til panelet og bandet.
Allerede i 1984 stilte Frank Zappa spørsmålet «Does Humor Belong in Music?» — i konsertalbum ved samme navn. I sin sang «Slaver av humoren» nærmer Black Debbath det samme spørsmålet. Men kanskje gir Black Debbath anno 2013 nøkkelen til en ny og bedre forståelse av Fran Zappas snart 30 år gamle problemstilling om humor og musikk.
La oss starte med teksten i sangen «Slaver av humoren». I de fire første verselinjene i første strofe synger vokalist Lars Lønning følgende:
«Endelig tilbake igjen, den blytunge tungrockens foregangsmenn De drittjukke plekternes ambassadør Durer iblant (?) til ørene blør»
Her presenteres et usynlig «vi», altså bandet, som henholdsvis foregangsmenn og ambassadører for tung rock. Black Debbath presenters for lytteren som frie menn og representanter for, bærere av rockens tradisjoner. Men så i refrenget kommer vendepunktet:
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
