HUMORANALYSE: Harald Eia på lanseringsdebatt for albumet "Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock" med Black Debbath. Foto: Anders Grønneberg/ Dagbladet
HUMORANALYSE: Harald Eia på lanseringsdebatt for albumet "Nå får det faen meg være rock! Akademisk stoner-rock" med Black Debbath. Foto: Anders Grønneberg/ DagbladetVis mer

«Humor får alt pompøst og vakkert til å krympe»

Les Harald Eias sosiologiske analyse av hvorfor humor og musikk er en dårlig kombinasjon.

NB! Teksten ble i utgangspunktet laget til Black Debbaths folkemøte og paneldebatt på Litteraturhuset i går.

Jeg har valgt å ta utgangspunkt i sangen «Slaver av humoren». Først vil jeg foreta en gjennomgang av teksten og utlegge hva den betyr. Så vil jeg gå over til en kritisk drøfting av teksten. Før det hele munner ut i noen spørsmål rettet til panelet og bandet.

Allerede i 1984 stilte Frank Zappa spørsmålet «Does Humor Belong in Music?» — i konsertalbum ved samme navn. I sin sang «Slaver av humoren» nærmer Black Debbath det samme spørsmålet. Men kanskje gir Black Debbath anno 2013 nøkkelen til en ny og bedre forståelse av Fran Zappas snart 30 år gamle problemstilling om humor og musikk.

La oss starte med teksten i sangen «Slaver av humoren». I de fire første verselinjene i første strofe synger vokalist Lars Lønning følgende:

«Endelig tilbake igjen,
den blytunge tungrockens foregangsmenn
De drittjukke plekternes ambassadør
Durer iblant (?) til ørene blør»

Her presenteres et usynlig «vi», altså bandet, som henholdsvis foregangsmenn og ambassadører for tung rock. Black Debbath presenters for lytteren som frie menn og representanter for, bærere av rockens tradisjoner. Men så i refrenget kommer vendepunktet:

«Men vi er slaver...
vi er slaver i et satanshumormaskineri
Bundet i lenker av kald ironi
Dømt til et liv som morsomme
Prøver fortvilet å få folk til å le»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det inntrykket vi fikk i første strofe, viser seg nå ikke å stemme. For «vi», altså Black Debbatht, er likevel ikke ambassadører! De er ikke foregangsmenn! De er det motsatte. De er slaver.  Og hva er de så slaver av? Det kommer i neste strofe - i det som jeg tror kalles bridgen.

«Ja, vi er slaver, vi er slaver av humor.
Ja, vi er slaver av humor.»

Men i hvilken forstand er de slaver av humoren? Humor - som jo i utgangspunktet bare er et virkemiddel - anser altså Black Debbath seg å være slaver av. Hvorfor? Svaret kommer i andre vers etter refreng og det som jeg nå er usikker på er bridgen:

«Kunne blitt store, men roter det til
Med vår sykelige trang til dilldall og ordspill
Ingenting på hjertet, tøysefaktor ekte spel (?)
Evige fortapte, ingenting å gjøre noe med
Vi slaver av, slaver av humor.»

Grunnen til at Black Debbath er slaver av humoren er ifølge tekster at de har noen karaktertrekk eller egenskaper som gjør dem ufrie: «sykelig trang til dilldall og ordspill». Men de er også ufrie fordi de mangler visse karaktertrekk eller egenskaper: De har nemlig ifølge seg selv «Ingenting på hjertet».

Det man først antok var en gruppe frie menn med en visjon og en misjon, fremstår nå som bundet og ufrie på grunn av en humor-forbannelse som hviler over dem. De har, for å si det med eventyrene, en trollsplint i øyet, og trollsplinten er komedien.

Da er jeg ferdig med gjennomgangen og utlegningen av teksten, og er kommet til selve den kritiske drøftingen av «Slaver av humoren».

La oss si at denne sangen ikke hadde vært laget av Black Debbath, og ikke het «Slaver av humoren», Men var laget og fremført av Susann Sundfør og het "Slave av alvoret". Da ville teksten ha vært omtrent som følger:

«Kunne blitt store, men roter det til
Med min sykelige trang til innlevelse og aldri et eneste ordspill
Masse på hjertet, alvorsfaktor ekte spel (?)
Evige fortapte, ingenting å gjøre noe med»

Hvorfor har ikke Susanne Sundfør laget en sånn sang? Hvorfor oppleves ikke det å synge pop og rock uten humor av vår fremste kvinnelige artist som en form for slaveri? Fordi vanlig musikk - uten humor som det bærende element - ikke lider under de problemene som humormusikken plages av. Humor-rock er nemlig en underordnet og dominert musikkform. Ikke bare selger humormusikk mindre, de har på verdensbasis, hvis man trekker fra musikk med godt humør og glede, som er noe annet, under to prosent av den totale musikk-omsetning.

I tillegg, og kanskje viktigere, har humormusikk lavere status, er mindre ærefullt. Humormusikere er mindre respektert. Får færre priser. Mindre omtale. Har lavere rang på alle vis. Enn ikke-humor-musikere.

Og ikke nok med det: humormusikk er i dobbelt skvis. Også i humorhierarkiet hører de nemlig hjemme i de lavere divisjoner. I USA har humormusikk åpenbart har lavere prestisje enn vanlig humor. «Weird Al» Yankovic nyter langt mindre respect enn feks Louis CK. All norsk humormusikk har lavere rang enn feks Espen Eckbo. Som det ble hvisket av en kjent norsk komiker bakerst i lokalet da en annen komiker med lavere rang sto på scenen og dro frem gitaren, «Se der, ja, opp med gitar-krykken!». Det var Atle Antonsen som sa det, forøvrig.

Men hvorfor er det sånn? Hvorfor lever humormusikk et kummerlig liv, mellom to stoler? Med lav rang i begge leire? Pariakaste i sine to mulige hjemland?

La meg svare på det ved å spørre: Hva er det ved ordentlig, ikke-humorbasert-musikk som vi setter så høyt? Ordentlig musikk fyller oss med store følelser. Det er som om ting faller på plass. Musikken føles sann. Det fyller oss med patos.

Humormusikk, derimot, kommer seg aldri dit. Humor river ned. Humor punkterer. Humor får alt pompøst og vakkert til å krympe.

«Does Humor Belong in Music», spurte Zappa? Svaret er: ja, men ikke som premises, ikke som grunnmur. Men som garnityr, som pynt. Som godt humør. Som snakk mellom sangene.

Og humor — hva er det på sitt beste? Noen som forteller noe - tilsynelatende på alvor - noe sant. De beste komikerne gir seg ut for å mene noe. Louis CK tuller ikke, han forteller fra sitt liv. Seinfeld - en serie om forvirrede mennesker som strever med å finne ut av det moderne livets etiske gråsoner. Espen Eckbo - vi ler fordi vi ser hans karakterer streve. Det ligner på noe sant og noe ekte. Det er fortvilelse. Det er raseri. Det er frustrasjon.

Men humormusikk: her er det ingen illusjon om at noen mener noe på ordentlig. For her er det rim. Her er det sang. Det blir.. bare tull. Sett fra et humorperspektiv er Black Debbath også slaver, men de er slaver av musikken. «Does Music Belong in Humor?» kan vi nå også spørre, vel vitende om svaret: - ja, men ikke som det bærende element. Men som avbrudd. Brekk.

Spørsmål til panel og band:

Finnes det da noen vei ut av dette uføret som Black Debbath har havnet i? Kan de bli fri fra sitt selvpålagte slaveri ved å våge å ta skrittet over i en av underholdningens to supermakter - Komedien eller Musikken? Eller bør de tvert imot holde seg der de er — ved foten av et fjell som aldri vil ta dem særlig høyt? Som småkonger i humormusikkens lilleputtstat.

Ordet er fritt!

(Det ble ikke noe ordskifte. Ordstyreren gikk bare rett til neste innlegg. Min anm.)

Les også:

Knut Schreiners musikkhistoriske analyse av stonerrock og Black Debbath.

Distrikssjef i Mattilsynet, Nils Ole Astrup Baalsrud, innlegg fra debatten om Black Debbath-teksten «Bytt kjøkkenklut oftere!»

Leder i Fremtiden i våre hender, Arild Hermstad, innlegg fra debatten om miljøvernlåta «Drastiske miljøtiltak i tolvte time»