Humor for hjertet... og lattermusklene

Kanskje er det ikke de mange komiske episodene og vittige bemerkningene vi vil komme til å huske best fra de tre bøkene om Magnus Wormdal, men portrettet av hovedpersonen selv. Det var da han dukket opp i Klaus Hagerups sinn at gullegget ble lagt. Les utdrag!

Klaus Hagerups humor er av det vemodige, bittersøte slaget, den alvorlige klovnens humor, han som kaller fram publikums latter uten selv å trekke på smilebåndet. Det har vi vel alltid visst, men det blir enda tydeligere i «Herremannen», den tredje romanen om den pensjonerte postmann og seniorhumorist Magnus Wormdal, muligvis også den siste, slutten kan tyde på at forfatteren ønsker å avrunde historien om Wormdal, men hvem vet, til tross for at han går i sitt 66. år er Wormdal still going strong, både ved romanens begynnelse og romanens slutt, selv om han i mellomtida har måttet finne seg i å lide noen nye nederlag.

Gir seg ikke

I all sin tilsynelatende hjelpeløshet framstår han også med et pågangsmot og en ståpåvilje som kunne ha brakt ham langt om det ikke var for at han mest av alt vil leve i fred med seg selv og sine medmennesker.

Den 66-årige Wormdal gir seg ikke, samme hvor mørkt det ser ut, ikke minst når det gjelder de økonomiske utsiktene.

Her trekker skyene stadig sammen på Wormdals himmel, men hver gang sammenbruddet synes uunngåelig, forstrekker den alltid smilende fru Mørck i Sparebanken NOR ham med nye lån som han kan bruke til å betale avdragene på de gamle med, og ikke minst til å dekke de månedlige DINERS-regningene som kunne få selv de mest garvede kredittkortbrukere til å bli bleke om nebbet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For Wormdal hører til dem om hvilke det kan sies at kredittkortet brenner i lomma, særlig når han har fått seg et glass armagnac eller to ekstra. Da er det ikke så nøye med årgangen, og enda mindre nøye er det når han befinner seg i godt selskap. Wormdal er gavmildheten selv, han elsker å spandere, egentlig ikke for å briefe, slik er han bare av natur.

Vemodig klangbunn

«Herremannen» er en morsom bok, men kanskje ikke så ellevilt morsom som «Maratonmannen» .

Både verbalhumoren og situasjonskomikken er dempet noe ned, selv om det finnes rikelig av begge deler. Men litterært sett er dette kanskje snarere en styrke. Som humoristisk forfatter spiller Hagerup med sordin i denne romanen. Det har han også gjort før, men nå trer den vemodige klangbunnen enda tydeligere fram. Betrakter vi den uoppløselige blandingen av alvor og komikk som humoristen Hagerups varemerke og fornemste kvalitet, når han høyere her enn han har gjort noensinne - selv om han kanskje trekker noen av scenene litt for langt ut.

Det er noe konsekvent ved denne romanen som jeg personlig setter stor pris på. Den taler til hjertet like mye som den stimulerer lattermusklene, men nettopp ved å gjøre begge deler på en gang gir den en så god leseropplevelse. Sånn sett kan den minne om Ambjørnsens Elling-bøker.

Handlingen skal ikke røpes. Leserne skal selv med uvisshetens blanke nysgjerrighet få lov til å slå følge med Wormdal på hans mange kafébesøk, hans forflytninger mellom ulike boliger, hans ene utenlandsreise, som i denne romanen går til Venezia. Bare dette skal sies: Handlingen starter der den sluttet i forrige bok. I «Maratonmannen» gjorde Wormdal en avtale med den ukjente mannen som rakte ham bananen underveis i Oslo Marathon, og på første side møtes de to eldre herrer på Theatercaféen. Dette blir innledningen til et vennskap som Hagerup skildrer med sin sedvanlige varme menneskekjennskap. Snøballen begynner imidlertid først å rulle da de to herrer beslutter seg for å åpne en italiensk restaurant og i den anledning opptre som standupkomikere i egne lokaler.

Men bevare min munn, mer får dere ikke vite, bare dette ene, slutten, den er virkelig en sann litterær humorist og herremann verdig. Kjøp boka, den er verdt hver eneste av de 298 kronene den koster - og mer til.

Du kan lese utdrag fra boka her!