TABU-HUMOR: Abubakar Hussain med ett av sine glansnumre fra «Tabu med Abu»: Rangering av etniske grupper etter mest/minst verdt. Foto: NRK
TABU-HUMOR: Abubakar Hussain med ett av sine glansnumre fra «Tabu med Abu»: Rangering av etniske grupper etter mest/minst verdt. Foto: NRKVis mer

Humor og rasisme

Rasismedebatten har godt av mindre alvor. Heller den store innvandrerkomedien enn den store innvandrerromanen, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Med terrortrusselen mot Norge har diskusjonen om etnisk diskriminering igjen blitt satt på spissen. Når myndighetene er på utkikk etter en mulig terrorist - hvordan skal de unngå enten en viss slagside når det gjelder hvilke personer de undersøker, eller i det minste å bli beskyldt for å gjøre det? «It?s not racial profiling. It?s actual profiling», sier den sympatiske CIA-agenten Saul i tv-serien Homeland i et kynisk øyeblikk.

Vi lever i et multietnisk samfunn, og stereotypier, mistanker om eller faktisk forskjellsbehandling er et element i samfunnet som har fått enormt mye større spillerom. Det er naivt å tro at vi noen gang vil få fullstendig bukt med det, og det beste vi kan gjøre er å ta det opp. Snakke om det, og ikke minst: fleipe om det.

Humor er vanskelig. Det er ikke sikkert at det du synes er morsomt, faller i god jord hos motparten. Særlig overfor de du ikke kjenner. Du er enten ondskapsfull, eller veldig dum hvis du prøver deg som komiker på bussen og spør en tilfeldig medpassasjer om han, hø-hø, skal sprenge noe. Humor må tilpasses ulike typer arenaer. Det kan forvirre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i at du kaller en kompis «neger» eller «pakkis», men du kan ikke si det samme i det offentlige rom. Mitt favoritteksempel er da den tidligere 800-meterløperen Vebjørn Rodal på sin breieste trønderdialekt skulle kommentere sitt eget løp på NRK direkte etter målgang. Han ble forbipassert av en kenyaner helt på slutten: «Der kom det en svarting te, ja.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Humor kan være upassende. Men humor er også ofte en ganske fin og ufarlig måte å lufte sine egne fordommer på. I en sosial sammenheng på jobben, med naboer. Humor kan være litt råere med folk du kjenner litt fra før, og da blir du gjerne enda bedre kjent etterpå.

For komikere er det å behersker temaer som rasisme og stereotypier et adelsmerke. Fordi det er farlig. Det er alltid mer spektakulært å leke med ilden. Publikum sitter ytterst på stolkanten, og venter på at det skal gå galt - men håper at det skal gå bra.

I Norge har vi vært nødt til å se til utlandet for å finne komikere som behersker temaet godt. Richard Pryor og Eddie Murphy var tidlig ute i det som er blitt en egen retning blant amerikanske komikere. Skal du oppnå suksess som komiker i USA i dag, bør du beherske vitser om stereotypier.

I Norge har ikke det vært noen forutsetning, snarere tvert imot. Komikere har gjort lurt i å holde seg unna. I takt med samfunnsendringer er det i ferd med å forandre seg radikalt.

En ny generasjon av unge, norske komikere er nå i ferd med å få fotfeste med vitsing om pakistanere, somaliere, tvangsekteskap, kurdere og nordmenn. De når et stort og begeistret publikum fordi de vitser med noe av det vanskeligste i samfunnet vårt.

Abubakar Hussain selger inn sitt program på NRK nett-tv med introen: «Jeg er den første pakistaneren i Norge med eget talkshow» - underforstått: «hvorfor har det ikke skjedd før/du får unnskylde hvis dette ikke blir så bra». Han bruker dette «nybegynner-spillerommet» til å tøye grenser, for eksempel når han inviterer Yosef Wolde-Mariam fra Madcon til å lage en liste hvor de rangerer de etniske gruppene som er mest og minst verdt i Norge. «Hvite folks hunder» deler tredjeplassen med polakker. Komikken ligger i det tankevekkende faktum at de fleste av oss straks gjenkjenner den grumsete logikken i rangeringene.

Nett-serien «Kasim Bæder» utviklet seg fra et youtube-fenomen til å blir plukket opp og tungt markedsført på VGTV. Karakteren Kasim er en mislykket og frustrert figur som øser av sitt mindreverdighetskompleks gjennom aggressive utfall mot alt og alle - særlig andre minoriteter. En nevrotisk underdog med en dominerende mor, som det lukter Woody Allen av, bare lagt til Oslo øst i nåtid. Hovedrolleinnehaver Ayaz Hussain sier i et intervjuklipp at hvis han skulle lage dette, skulle han «være den verste pakkisen ever».

Et annet eksempel er Amir Asgharnejad: kunstutdannet norsk-iransk komiker med sørlandsdialekt (nå vil han anklage meg for rasisme, hehe) som behersker den absurde komikken til fingerspissene. Han briljerte i NRK-miniserien «Tekon Bekon» som stokk reaksjonær stuntreporter for «iransk tv» under Eurovisionfinalen i Aserbajdsjan. Han er representant for noe av den mest avanserte komedien i Norge i dag.

I minst 15 år har norsk offentlighet etterspurt den store innvandrerromanen. I Norge i dag er vi kanskje nærmere å få den store innvandrerkomedien. Og det er kanskje like greit. Smart rasismehumor bringer oss nærmere hverandre. Det vi fleiper med er karikerte forskjeller, men vår felles evne til å le av det samme forteller om et sosialt og psykologisk fellesskap. God rasismehumor er et tegn på avansert sivilisasjon.