Med terrortrusselen mot Norge har diskusjonen om etnisk diskriminering igjen blitt satt på spissen. Når myndighetene er på utkikk etter en mulig terrorist - hvordan skal de unngå enten en viss slagside når det gjelder hvilke personer de undersøker, eller i det minste å bli beskyldt for å gjøre det? «It?s not racial profiling. It?s actual profiling», sier den sympatiske CIA-agenten Saul i tv-serien Homeland i et kynisk øyeblikk.

Vi lever i et multietnisk samfunn, og stereotypier, mistanker om eller faktisk forskjellsbehandling er et element i samfunnet som har fått enormt mye større spillerom. Det er naivt å tro at vi noen gang vil få fullstendig bukt med det, og det beste vi kan gjøre er å ta det opp. Snakke om det, og ikke minst: fleipe om det.

Humor er vanskelig. Det er ikke sikkert at det du synes er morsomt, faller i god jord hos motparten. Særlig overfor de du ikke kjenner. Du er enten ondskapsfull, eller veldig dum hvis du prøver deg som komiker på bussen og spør en tilfeldig medpassasjer om han, hø-hø, skal sprenge noe. Humor må tilpasses ulike typer arenaer. Det kan forvirre. Det er ikke nødvendigvis noe galt i at du kaller en kompis «neger» eller «pakkis», men du kan ikke si det samme i det offentlige rom. Mitt favoritteksempel er da den tidligere 800-meterløperen Vebjørn Rodal på sin breieste trønderdialekt skulle kommentere sitt eget løp på NRK direkte etter målgang. Han ble forbipassert av en kenyaner helt på slutten: «Der kom det en svarting te, ja.»