Humor og realpolitikk

Taksim ligger fjernt fra realpolitikken, men også politisk humor kan føre til samfunnsendring, skriver Einar Hagvaag.

INGEN REALPOLITIKK: Det fargerike fellesskapet på Taksim-torget har fått Tyrkia til å le av sin alvorstunge statsminister. Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
INGEN REALPOLITIKK: Det fargerike fellesskapet på Taksim-torget har fått Tyrkia til å le av sin alvorstunge statsminister. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Det ligger ingen fordømmelse av demonstrantene på Taksim-torget i Istanbul i å si at deres krav om statsministerens avgang er håpløst. Recep Tayyip Erdogan kommer ikke til å gå av. Og skulle han mot all formodning trekke seg, så ville det være som følge av indre endringer i det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP), som med halvparten av velgerne i ryggen ville styre videre. Men det fargerike fellesskapet på Taksim tenker ikke sånn.

- Vårt motto er: La oss felle regjeringa og erstatte den med et kjøpesenter, sa en av demonstrantene på Taksim lørdag.

Realpolitikkens synsvinkel er ikke den rette på Taksim. Vi er vitne til en frigjøringsfest mot en gammel, autoritær politisk kultur, hvor ungdommer kysser på barrikadene, leker katt og mus med politiet, feirer med øl og framfor alt dyrker en høyt utviklet politisk humor, et bitende våpen mot en humørløs statsminister. De begynte med å kreve stans i planene om et kjøpesenter i Gezi-parken, et krav som nå synes delvis innfridd, og fortsatte med å kreve statsministerens avgang. De kan umulig tro på sitt eget krav. Likevel kan ikke dette avvises som politisk tull og tøys.

I Tunisia og Egypt var også opprørerne uten klar ledelse og politisk svært mangfoldige. Men demonstrantene på Avenue Habib Bourguiba og Tahrir-plassen trodde på sine krav om de gamle regimenes fall og kjempet til de hadde vunnet. Naturligvis ligger det også en grunnleggende forskjell i regimene; i Tunisia og Egypt slåss de mot diktaturer, men i Tyrkia kjemper man mot en folkevalgte leder.

Forfatteren Izzet Celasin minnes i Dagsavisen sin «humørløse generasjon», som 1. mai 1977 etterlot seg 34 døde og hundrevis av sårede på Taksim. De trodde i sitt alvor på sin kamp mot fascismen og storkapitalen, men led et grusomt nederlag. Så kan man i ettertid muligens se et fellestrekk i de da humørløses og dagens humoristers virkelighetsfjerne krav, bare med en enorm gradsforskjell.

Men - den nå morsomme - Celasin tar feil med et likhetstegn: «Taksim-plassen og Tahrir-plassen er veldig like. Fellesnevneren er at ingen av dem fører til en virkelig samfunnsendring.»

Riktignok ble ikke storkapitalen knust i Egypt, og den går neppe under på Taksim heller. Men det spiller ingen rolle om vi liker det vi ser etterpå eller ikke. Egypt blir aldri det samme etter Hosni Mubaraks fall. Tunisia blir aldri det samme etter kleptokratiets fall. Hva som blir følgene av det tyrkiske karnevalet vet vi ennå ikke.

På Taksim er frykten for den sterke staten borte. I en autoritær politisk kultur, som har vært rådende fra Mustafa Kemal «Atatürk» grunnla Tyrkia, har det oppstått en uredd og mangfoldig ungdomskultur med toleranse for alles meninger som grunnverdi. Og flokken på Taksim er ironisk nok «Erdogans barn»; de gikk i barne- eller ungdomsskolen da han overtok landets styre i 2003. De er fruktene av et samfunn som han har satt sitt sterke preg på. Og de innvarsler noe nytt i dette «kemalistiske», sekulære og muslimske samfunnet, som Erdogan kjemper både for og imot.

Nå har ungdommene fått landet til å le av sin alvorstyngede statsminister. Erdogan liker ikke å se de unge kysse på Taksim. Nå ser han det daglig i aviser og fjernsyn. Forfatteren Nedim Gürsel skriver i åpent brev til statsministeren: «Jeg vil nyte min raki på Bosporos, herr Erdogan!» Da kunne statsministeren komme til å se ham glede seg med brennevin ute på bølgene fra sitt kontorvindu i Istanbul. Som jeg har hørt det sagt i dette muslimske samfunnet: «Hva er en tyrker uten raki eller øl? Det er en ulovlig innvandrer.»

I et sidesprang kan vi ta med et paradoks: Politisk humor har de beste vekstvilkårene i autoritære samfunn. Og humor som politisk våpen, er farligst under autoritære regimer.

Opprøret i Tyrkia retter seg mot en leder som autoritært vil moralisere et mangfoldig samfunn. Han vil kle kvinnene med sjal, mens andre kvinner lager lurveleven med grytelokk, langt fra Taksim, i åpen trass mot statsministeren, og unge jenter på Taksim bruker brystholderen som gassmaske. Dette er morro, men avsetter ikke Erdogan.

Erdogan har sterk støtte blant tradisjonsbundne velgere, og han har sørget for en sosial opptur for mange. Men samtidig har hans politikk undergravd den politiske kulturen han hviler på. Dette er ikke enestående for Tyrkia.

På tross av fraværet av realpolitikk: Tøys og tull på Taksim kan bli et vendepunkt i Tyrkias historie.