Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Humoristisk bussjåfør

Bussjåfør og tidligere kroppsarbeider Magnus Mills ble fjorårets litterære sensasjon i Storbritannia, med en absurd debutroman om latskap og vrangvilje. Et humoristisk talent er født.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I romanen «Udyr» følger vi tre gjerdemontører i deres traurige hverdag på den britiske landsbygda.

Bokas engelske jeg-person blir utnevnt til arbeidsformann for det skotske radarparet Tam og Richie, som i sin umælende passivitet best kan sammenliknes med de krøtterne de er satt til å gjerde inn. På originalspråket heter da også boka «The Restraint of Beasts», en tittel som henspeiler mer på nødvendigheten av å holde det dyriske i sjakk enn på betydningen av bare det norske «udyr». For øvrig inneholder romanen en del som ganske sikkert går den utenlandske leser hus forbi, av nasjonale særtrekk og interne britiske gnisninger.

Gjerder

Det er neppe noen tilfeldighet at boka spinner sin handling rundt, eller snarere langs, endeløse gjerder, i nettopp den delen av øyriket der den romerske keiser Hadrian i sin tid så seg nødt til å reise sin legendariske mur - nettopp for å ha kontroll med barbariske skotske udyr. Forhenværende gardsarbeider og gjerdemontør Magnus Mills har åpenbart plukket opp ett og annet litterært tips i årenes løp. Før han altså brakdebuterte, som det vel heter, som en relativt moden mann på 45 år.

De færreste debutanter serverer så uforglemmelige skikkelser som Tam og Richie. Disse uflidde skotske variantene av Pompel og Pilt utfører sine arbeidsoppgaver med størst tenkelig motvilje, og med en mutt resignasjon grensende til fiendtlighet. Det er da også langt verre med to gjerdemontører enn med ingen gjerdemontører, slik flere av oppdragsgiverne får erfare.

Her ligger både hunder og mennesker begravet, bokstavelig talt. Uten at noen hisser seg nevneverdig opp av den grunn. For hovedpersonens moral er i beste fall tvilsom.

Svak

Jeg-personen er dessuten svak, han svikter sitt ansvar som autoritet fordi han ikke har noen - og blir derfor medskyldig. Kanskje kan man lese en moral her, kanskje ikke. Det spiller mindre rolle. Boka er så korthogd at den ikke innbyr til tolkninger, og kan med hell leses blott til lyst. Mills kjenner sine litterære lus på gangen, og leseren kan ikke annet enn å sjarmeres av bokas tohodete troll og deres håpløse liv. Mot alle odds, må man si. For Tam og Richies eneste interesse i livet er å drikke seg snydens, og deres eneste engasjement er en rotfestet uvilje mot alt engelsk. Jeg-personen får derfor en utakknemlig oppgave i fanget, når de tre beordres til England på et større oppdrag:

«Jeg gir deg ansvaret for Tam og Richie,» sa Donald. «De kan ikke dra til England alene.»

«Nei, det kan de vel ikke.»

«Vi ville aldri vite hva de kunne finne på.»

«Nei.»

«Så du kan overta som formann fra og med i dag.»

«Greit.»

Han lot meg få et øyeblikk til å fordøye nyheten, og så spurte han: «Synes du det er for varmt her inne?»

«Ja, litt,» svarte jeg.

«Du burde sagt fra.» Donald reiste seg fra skrivebordet og gikk bort til gulvlisten, hvor et radiatorrør stakk opp. Han skrudde en stoppekran flere ganger i klokkeretningen før han satte seg i sin egen stol.

«Sånt kan styres,» bemerket han. «Nåvel, er det noen spørsmål?»

Eleganse

Donald og trekløverets sjef, og for øvrig den eneste som takler Tam og Richie - ved hjelp av selvhøytidelighet og diktatoriske evner. Magnus Mills avslører ham og bokas andre skikkelser i raske og avslørende sveip, som i sitatet over.

Det hele er virtuost utført, og befriende ujålete i formen. Forfatteren er en sann dialogens mester, og dertil en stor humorist. Kanskje skulle flere busssjåfører skrive bøker?