KATT OG MUS: Sandra Oh, kjent som Dr. Cristina Yang fra Grey’s Anatomy, er tilbake på TV. I «Killing Eve» jager hun etter leiemorderen Villanelle, spilt av Jodie Comer, i en ellevill katt-og-mus-jakt gjennom europeiske storbyer. Dette er den utvidede traileren, utgitt nylig av BBC. Video: BBC America Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Killing Eve»

Hun er alle kvinnehateres største frykt: Den søte, snille jenta som dreper deg med en forgiftet pinne gjennom øyet

«Killing Eve» er kvinnelig selvstyrking uttrykt gjennom frydefulle snikdrap.

Det kan en stund ha virket som om sjangeren «glamorøs spionthriller» var på vei til populærkulturens skraphaug. Spesielt når man innser at James Bonds 60-tallsgalanteri ikke er så elegant likevel, og at hans modus operandi mest av alt hører hjemme på nachspiel i et norsk ungdomsparti. Men så kommer «Killing Eve» med denne friske vitamininnsprøytningen og blåser nytt liv i konvensjoner fremfor å snu bunken med klisjeer enda en gang. Denne BBC America-serien er dels kvikt workplace drama av typen «’Grey’s Anatomy», dels katt-og-mus-jakt gjennom europeiske storbyer der etterretningstjenesten prøver å fakke den mest dødelige leiemorderen siden «Sjakalen», og dels female empowerment uttrykt gjennom frydefulle snikdrap.

«Killing Eve»

5 1 6

Thriller

9. april
Beskrivelse:

Britisk etterretningstjeneste jakter på en livsfarlig, kvinnelig snikmorder

Kanal:

HBO

Se alle anmeldelser

Uskyldig psykopat

Sandra Oh («Grey’s Anatomy») spiller Eve, en amerikaner ansatt i britisk etterretning, som er den første som innser at en ny serie av attentater sannsynligvis er utført av en kvinne og ikke en mann. Kvinnen er den dødelige og uberegnelige Villanelle (som også har gitt navn til bøkene denne serien er basert på), spilt av den relativt ubeskrevne Jodie Comer som en iskald og morbid sadist, som vet å dra veksel på sine store, uskyldige øyne og litt hjelpeløse keitete-jente-som-brekker-en-hæl-i-romantiske-komedier-fremtoning for både å komme seg nærme sine intetanende ofre og å komme seg unna etter at udåden er gjort. Sånn sett kanaliserer hun noe av den samme uhåndgripelige og uutgrunnelige dobbeltheten Sarah Gadon gjorde i «Alias Grace». Hun er alle kvinnehateres største frykt: den søte, snille jenta som flørter med deg på kaféen som egentlig viser seg å være en fullblods psykopat som snurrer deg rundt lillefingeren og dreper deg med en forgiftet hårpinne gjennom øyet. Det er så man kan høre diverse mannefora på nett med frykt i tastaturet hviske til hverandre «Jeg visste det!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Villanelle reiser fra by til by og utfører oppdragene sine med kirurgisk presisjon, kreativ innovasjon og dårlig kamuflert begeistring, en begeistring Eve deler etter hvert som hun skjønner hva og hvem hun har å gjøre med her. At to individer på hver sin side av loven viser seg å ha mer felles enn de kanskje liker og får en gjensidig fascinasjon for hverandre er jo ikke akkurat en fortellerteknisk nyvinning (se også: «Heat», «Hannibal»), og med kun én episode tilgjengelig for anmeldelse er det altfor tidlig å se hvor mye nytt de klarer å bringe til torgs, men det er faktisk et frisk pust bare det å se disse konvensjonene spille seg ut med kvinner i stedet for menn, og ikke minst med såpass mye breial selvtillit som denne serien har. (Faktisk litt for mye selvtillit noen ganger. Den eplekjekke arbeidsplass-sjargongen kan bli litt mye i blant. Du vet den der man fører to samtaler samtidig, en om at man skal fakke en internasjonal leiemorder, og en om hvor bakfull man er etter gårsdagens karaoke.)

Mannlige annenfioliner

Mennene er i det hele tatt relegert til annenfiolin her, uten at det gjør noe som helst. Rollegalleriet fylles ut av diverse sjefer av ulik sympatisk valør, Eves snille ektemann, og, i en foreløpig temmelig liten rolle, Kim Bodnia som Villanelles manager, som hun elsker å skremme med praktiske pek, fortrinnsvis sånne der hun lurer ham til å tro at hun er død. Men dette er først og fremst de to hovedpersonenes show, og spesielt Jodie Comer skinner og tilfører masse egenart og fascinerende lag, til og med en viss sårhet, til en rolle som fort kunne blitt en endimensjonal «sexy leiemorder som bruker kvinnelist»-sjablong.

«Killing Eve» virker så langt å være en overraskende underholdende oppdatering av spionthrilleren, og selv om denne anmeldelsen kanskje gir inntrykk av det motsatte, så kan eventuelle skeptikere med y-kromosom være trygge på at den ikke har noen interesse av å trykke feminismen sin ned i halsen på noen (det overlater den heller til oss anmeldere), men heller bare går foran med et godt eksempel: den viser dyktige, kule damer som gjør kule ting, som om det er den mest naturlige ting i verden. For det er det jo.